Historier om fremmede og mystiske skapninger har blitt fortalt i tusener av år. Også i dag lever mytene om sjøormer og “grønne menn”.
Hvordan så monstrene ut? Hva er sannheten om dem?
Kan noe være mer fryktinngytende enn en kjempe med et stort enkelt øye midt i ansiktet? Odyssevs kjempet mot dem, og den
naturhistoriske bakgrunnen for kyklopene er virkelig fascinerende.
Sjøormen i Loch Ness
Ifølge greske sagn var kyklopene en stamme med fryktelige, enøyde og menneskeetende kjemper, skapt av stein og ild, og så sterke at de kunne stable fjelltopper oppå hverandre.
Et av sagnene om kyklopene blir fortalt av Homer i Odysseen, hvor Odyssevs reiser til Kyklopenes øy for å forsyne seg av deres rikdommer,
og med nød og neppe unnslipper den grusomme kyklopen Polyfemos.
Enhjørningen
Enhjørningen er et fabeldyr med kropp som en hest og ett enkelt rett horn midt i pannen. Mytene om enhjørningen strekker seg tusenvis av år tilbake i historien. Det er først og fremst enhjørningens magiske helbredende egenskaper som har sikret den en plass i verdensmytologien.
Troen på at enhjørningen faktisk eksisterte, ble underbygget gjennom en omfattende handel med falske enhjørningshorn.
Enhjørningens naturhistoriske rolle kan spores tilbake til fordreide beretninger om forskjellige dyrearter med horn som mennesker
observerte på sine reiser til fremmede land. Også funn av hodeskaller av neshorn-arter som hadde likhetstrekk med hester har
støttet opp under myten om enhjørningen.
Senere har man ment at Kyklopenes øy var Sicilia, og det var også her jakten etter virkelighetens enøyde monstre startet.
Allerede på 1400-tallet ble det funnet et digert skjelett i Trapani på Sicilia, og det trodde man var de fossile restene av Polyfemos.
Senere ble det funnet av rester etter de utdødde dverg-elefantene som fantes i middelhavsområdet.
Den digre neseåpningen i elefantskallene kan ha blitt tatt for å være en kjempestor midtstilt øyenhule, og dermed gitt næring til myten om kyklopene.
Rokk, kjempefuglen fra Østens sagn
Fugl Rokk er en av mange forskjellige mytiske kjempefugler. Tusen og én natt er en av de skriftlige kildene til myten. Også Marco Polo skildret
denne kjempefuglen, som kunne løfte tre elefanter i klørne. Mange tror den nå utdødde kjempefuglen Aepyronis maximus som levde på Madagaskar
har inspirert skildringene av Rokk’en. Funn av rester etter kjempeegg på også andre steder gav opphav til fortellinger om kjempefugler.
Villmenn
Store hårete tobente skapninger med menneskelignende trekk. Fortellinger om kjempestore, hårete menneskelignende skapninger som bor
i fjerntliggende fjell og skoger har man hatt i hele mennesket historie. Selv den berømte svenske vitenskapsmannen Carl von Linné laget på
1700-tallet navn på skapninger han mente var halvt ape og halvt menneske.
I moderne tid lyder det fortsatt meldinger om “yeren” i Kina, “ngo rung” i Vietnam, til den mer kjente “yeti” eller “avskyelige snemann” i
imalaya og bigfoot i Nord-Amerika. Men til tross for all ny teknologi som har blitt tatt i bruk, fra infrarøde stråler til hurtigfilmteknikk, består bevisene
for at disse sky skapningene eksisterer for det meste av øyenvitneskildringer. Ekspedisjoner til Himalaya har dessuten bragt bilder av mystiske
kjempefotavtrykk i sneen, og Sir Edmund Hillary bragte både en skalp og pels som skulle stamme fra Yetien hjem fra sin Tibet-ekspedisjon på 1960-tallet.
Drager
Det mest kjente av alle uhyrer, dragen, har to fremtoninger: Den mer vennligsinnede dragen fra Østen, og den onde inkarnasjonen av Djevelen fra Vesten. Men hva fikk våre forfedre til å tro at disse eksisterte?
Den blodtørstige dragen fra Vestens eventyr er bare en av de mange sagn-dragene vi kan finne i folketroen over hele verden. Mens dragen i Vesten står for ondskap, er Østens drager en vennligsinnet skapning, som lever fredelig i himmelen og rår over regnet.
Vestlige dragesagn grodde frem i løpet av middelalderen, etter at kristenheten tok til seg dragen som et symbol på ondskapen. Legendene om korsfarerne som drepte drager sto for bekjempelsen av det onde. Legenden om St. Georg er kanskje den mest kjente av disse, og fortsatt hver 23. april feires St. Georgs dag over hele verden.
Også dragemytene ble støttet opp av funn av beinrester etter kjempeøgler og dinosaurer, og observasjoner av slanger, øgler og alligatorer. Det knyttet seg også handelsinteresse til salg av “dragetenner” for medisinsk bruk, som også styrket inntrykket av at dragene eksisterte i virkeligheten.
Meteorologiske og astronomiske fenomener som lyn, kometer, stjerneskudd og nordlys inspirerte til dragefortellinger også i Norge.
Sjøuhyrer – havfruer
Dypets skapninger – mystiske dyr som man påstår finnes på dypet i hav og innsjøer.
De første sjøfarerne kom utvilsomt over kjempestore skapninger i havet som ingen hadde sett før. Møte med en hval kan være en både skremmende og imponerende
opplevelse også for dagens sjøfarende. Fortellingene om dem vokste inn i monstermytologien. Også norske sjømenn bragte hjem fortellinger om sjøuhyrer, havfruer og andre
skapninger, som fikk plass i fortellertradisjonen som strekker seg helt tilbake til forestillingene om Midgardsormen i norrøn mytologi.
Mange av disse observerte sjøuhyrene forblir uløste mysterier, fra cadborosaurus i kanadiske farvann til uhyret i Loch Ness – eller i Selsjordsvannet – eller mokele-mbembe i Kongos sumper.
Store summer og svært avanserte vitenskapelige metoder brukes fortsatt årlig, særlig i skotske Loch Ness på jakt etter sjømonstrene, men det har så langt ikke lyktes
å finne vitenskapelige bevis for at de mange øyenvitneskildringene er sanne.
Kimæren
Kimæren er kjent fra gresk mytologi som et grufullt ildsprutende monster med hode og kropp av både en løve og en geit, og med en slange som hale. I våre dager kan denne gamle myten få oss til å reflektere over noen av de mer skremmende følgene av moderne genteknologi, hvor moderne “kimærer” alt har sett dagens lys i et laboratorium.
Den groteske skapningen fra gresk mytologi har selskap av andre kimære-skapninger, sammensatt av deler fra forskjellige dyr eller mennesker, som man kjenner til i mytologi fra hele verden.
I dagens vitenskap brukes også ordet kimære som betegnelse på organisme som inneholder genetisk ulikt materiale, som resultat av poding, hybridisering eller genmanipulering. At man faktisk har klart å skape kimærer i laboratoriet, som krysning mellom sau og geit, har store etiske og praktiske konsekvenser, og blir fremdeles nøye overvåket og flittig diskutert.
Alien – utenomjordisk skapning
Et vesen fra en annen verden. Populære fremstillinger av fremmede vesener i verdensrommet skaper som regel et bilde som ligner mennesket. Men det betyr ikke at de fremmede behøver å ligne på mennesket. Faktisk er det vel så sannsynlig at dersom de finnes, så er de fullstendig ulike noe vi kjenner fra jorden.
Liv utvikler seg i samsvar med forholdene der de oppstår. På andre planeter er mulige livsformer blitt tvunget til å tilpasse seg temperaturer, gravitasjon og atmosfæriske forhold svært ulike dem på Jorden. De skapningene vi kan forestille oss ville overleve under slike forhold kan vise seg å overgå våre villeste fantasier.
Norske monstre og myter :
Myter og monstre finnes i de fleste kulturer og land i verden.
I norsk folketro finner vi tusser og troll, huldrer og nisser, nøkken, draugen og fossegrimen. Disse skapningene måtte ofte ta skylden for uforklarlige hendelser, uhell og ulykker.
Bruk av ny teknologi bidro til nye myter om overnaturlige krefter og skapninger som sørget for at teknikken ikke virket som den skulle. Per Chr. Asbjørnsen har fortalt om en møller som var plaget av Kvernknurren:
“Hver gang han skulle male, tok kvernknurren fatt i kvernkallen og stanset kvernen, så han ikke fikk malt.” En kveld han skulle male, stanset kverna igjen, og mølleren gikk ut for å se: “Men da stod kvernknurren midt i døren og gapte, og gapet var så digert at underkjeften var ved dørstokken og overkjeften ved dørbjelken”. Hvis du vil vite hvordan dette møtet endte, kan du lese Kvernsagn av Per Chr. Asbjørnsen
Mytene og historiene om monstre og underjordiske har blitt overlevert gjennom generasjoner i fortellinger og skildringer, litteratur og kunst.
I moderne tid har vitenskapelige metoder blitt tatt i bruk, bl.a. i jakten etter sjøormen i Seljordsvannet, og UFO’er i Hessdalen.
Vetter er en samlebetegnelse på alle typer “naturvesener” og underjordiske i folketroen. Noen var snille med menneskene, me de fleste var farlige og ondskapsfulle. De kunne også være store og monstrøse i framtoningen, slik de ble beskrevet i mytene, i skildringene og i øyenvitneutsagn. Her er noen av de mest kjente (Kilde: Ørnulf Hodne, Universitetet i Oslo):
Troll
Allerede i Edda (ca 1220) møter vi det mangehodede kjempeuhyret troll. Trollene vi kjenner fra eventyr, sagn og folkeviser blir beskrevet som kjempestore og sterke, ondskapsfulle og farlige vesener som levde i fiendskap med guder og mennesker. De bodde i fjellene eller i et fjernt og kaldt land. Trollene har mye til felles med Jotnene i norrøn mytologi, og også med andre kjemper fra myter i fremmede kulturer, som kyklopen fra de greske sagn.
På samme måte som kyklopene kastet store steiner etter Odyssevs og hans menn, kastet også trollene steiner. Slik satte trollene spor etter seg i landskapet, som har blitt brukt som “bevis” for trollenes eksistens.
Huldra
Huldrefolk, tusser, vetter, blåmenn, bergfolk eller underjordiske – alt er navn på usynlige naturvesner som ifølge folketroen holdt til overalt hvor mennesker ferdes, i naturen, nær bostedene eller på arbeidsplassen.
Troen på slike vesener går svært langt tilbake i tid, og tradisjonelle adferdsregler for omgang med de underjordiske har holdt seg til vår tid. Det gjaldt å holde seg inne med de underjordiske, og ofte ble alminnelige regler for høvisk oppførsel begrunnet med at det var de underjordiske som forlangte det slik. For eksempel likte ikke de underjordiske at det ble arbeidet etter mørkets frambrudd.
De underjordiske fikk også ofte skylden for uhell, sykdommer, utroskap, avlingssvikt osv. Sykelige barn kunne bli mistenkt for å være byttinger – barn av underjordiske som hadde blitt byttet mot menneskebarnet.
Nissen
Nissen var i utgangspunktet en venn og hjelper, som bodde på gården og passet på den og buskapen. Selv om nisse er en nyere betegnelse, har disse hjelperne på gården lange tradisjoner i Norge så vel som i andre kulturer. Beskrivelsene som går igjen, er at det er en gammel, liten mann, med skrukkete hud, grått hår og skjegg, og kledd i gamle grå klær, og en rød topplue.
Nissen var snill og hjelpsom, men også hevngjerrig og slem mot dem som ikke gav ham respekt. Respekt for nissen var også respekt for gamle skikker og tradisjoner. Nissen likte heller ikke støy og bråk, arbeid etter solnedgang, banning eller slåssing.
Nøkken
Nøkken har mye til felles med både troll og underjordiske. Han lever imidlertid i havet og innsjøer, og stiger opp på land i ulike skikkelser, for å lokke mennesker ut i havet. Han var en listig og livsfarlig demon. Fortelligner om nøkken handler ofte om unge kvinner som blir lokket av nøkken i skikkelsen til en vakker mann, eller barn som blir lokket av nøkken som en flott hest, til å følge med ut i vannet. Nøkken var ofte måten å omtale og advare mot drukningsulykker eller selvmord.
Nøkken kunne også bruke musikk som lokkemiddel, og ble ofte beskrevet som en virtuos på ulike instrumenter. Særlig unge kvinner ble advart mot å la seg rivende med av fengende musikk – spillemannen var enten nøkken selv, eller han hadde lært å spille hos nøkken.
Fossegrimen / Kvernknurren
Fossegrimen er Nøkkens slektning, med de samme evner til å ikle seg ulike skikkelser, og forvolde ulykker og død. Denne nøkk-varianten holdt seg i fosser og virksomhet ved fosser, som kvernhus eller sager.
Han var årsaken til at kvernkallen stoppet, eller at andre problemer oppstod. I kvernsesongene, årstidene med høy vannføring i elvene, måtte virksomheten drives døgnet rundt for å utnytte kraften. Det er ikke vanskelig å forstå at monsterfortellinger ble født nattestid i de støyende kvernhusene.
I “Kvernsagn” av Per Chr. Asbjørnsen, møter vi Kvernknurren:
“Det var en mann som hadde en kvern ved en foss, og der var det også en kvernknurr. Om mannen, slik skikk er på noen steder, ga ham lefseklining og juleøl for å øke melet, har jeg ikke hørt; men det er ikke rimelig, for hver gang han skulle male, tok kvernknurren fatt i kvernkallen og stanset kvernen, så han ikke fikk malt.” En kveld han skulle male, stanset kverna igjen, og han gikk ut for å se: “Men da stod kvernknurren midt i døren og gapte, og gapet var så digert at underkjeften var ved dørstokken og overkjeften ved dørbjelken” . Mannen hadde bevæpnet seg med en varm tjæregryte, som han tømte ned i gapet på knurren, som slapp kallen med et brøl og forsvant for godt.
Draugen
Draugen var for Norges kystbefolkning personifiseringen av alle dem som hadde blitt borte på havet, og ikke fikk en grav i kristen jord. Synet av Draugen varslet drukning og forlis. Han så ut som en gammel fisker, og seilte gjerne i en halv båt.
På 1800-tallet omkom trolig hundrevis av fiskere på havet hvert år, særlig i forbindelse med de store sesongfiskeriene i Lofoten og på Finnmarkskysten. Fortellingene om draugen ble en måte å snakke om ulykker på, og advare og stålsette seg mot farene på havet.
I dag forteller mytene oss om det ubarmhjertige og farefulle fiskerlivet på norskekysten.
Her har du oversikten over alle sånne vesener
