Å fly propellfly

Tur til Førde i ren opplærings-stil. Kurs for rådgivere innen salg.

Dagen startet grytidlig, på vei til Gardermoen må man være ute før hønsa står opp, – nettopp for å ikke tilbringe et unødvendig sekund i bilkø. Jeg var på motorveien ved Liertoppen 06.05. Og trur du ikke det var kø ? Jo, det var det. Allikevel kommer man til Gardermoen på et tidspunkt, som vanlig altfor tidlig ute. Etter 6 kilometer trasking på Gardermoen, til utgang 9 – var det endelig tid for avgang. Utgang 9 er definitivt den mest bortgjemte gaten som finnes på Gardermoen. Her går nemlig alle som skal til de mest ødeliggende flyplassene i Norge. Til Volda. Eller til Førde. Med Widerøe. Propell-fly.
Dagen var strålende værmessig. Idag har det nok vært sol i hele Norge, og da er det å fly et bittelitte, - 12 passasjerer, ei flyvertinne og 2 piloters stort propell-fly – egentlig ganske greit. Det hele starter jo litt dårlig – men her legges skylden på SAS, som er eieren av Widerøe. Det er nemlig slik at om du er en Frequent Flyer – at du kan velge mellom 5 billettalternativer for å komme inn i flyet(om du ikke har sjekket inn):  

- Eurobonus-kort til SAS

- Fingeravtrykk

- Mobiltelefonbilett

- Boardingkort

- Flybillett

Jeg møtte jo da opp vel forberedt. Først Bonuskortet: neida, det var ikke en slik kort-automat i avgangshall nr. 9. Så fingeren(jeg hadde med meg alle 10 fingrene): Virker ikke dessverre(det var skikkelig rart, sa innsjekkingsdama). Deretter mobiltelefonen som du legger oppå en scanner som lese av et slags mønster. “denne har aldri virket”, sa dama. Deretter sto det igjen boarding kort – og det hadde jo ikke jeg. Flybillett har jeg ikke brukt siden forrige århundre, noe som jo slett ikke er nødvendig når man allerede har 3 andre innsjekkingsalternativer. Vel, kom jeg på flyet ? Ja, jeg sa hva jeg het og uten noen mer spørsmål ” Værsågod og ha en god tur “.

What ??? I mitt stille indre, trakk jeg pusten rolig – tok med meg aviser og tuslet rolig ut i bussen. Flotte greier

Propellfly gjør at du mister hørselen etter de første 3 minuttene etter avgang. Du hører ingen verdens ting. Men det er ganske koselig. Flyet er så lite at om det flyr ei måke forbi, merker du det i hele flykroppen.

Servering med ei bitte-lita tralle full av peanøtter. Man fikk jo også servering som seg hør og bør – en ørliten mørk sjokolade, med mer papir enn sjokolade. Men koselig var det. Det rareste er jo egentlig at flyet langtifra går så høyt som vanlige fly gjør. Det suser liksom over fjelltoppene, nær nok til at man kan se hvilket kjønn elg og hare har, og det  med god margin. Visste du at det fremdeles finnes mye snø i Norge? Om alt den snøen smelter, er jeg egentlig ikke redd for vannmagasinene til kraftverkene i Norge.

Men det var egentlig Widerøe som var temaet. Jeg tenkte jo jeg skulle være lur. Sitte ved nødutgangen. God benplass i et ellers svært lite fly. Ulempen er jo at dette er et propell-fly. Og da sitter man ca. 20 centimeter fra en propell som hviner og uler så aldeles ufattelig.  Man hører ikke noe og det er ikke en rytmisk jevn og søvndyssende lyd du hører. Det høres egentlig ut som om motoren kan falle av hvert øyeblikk. Besynderlig nok blir man vant til dette også, det tror jeg kommer at det er tilstrekkelig mange andre ting å forholde seg også.  Noe inni hodet mitt forteller meg at dette må være det nærmeste man kommer en nær-døden opplevelse. Allikevel kan man lese i  bladet i flyet. Det bladet som følger med hvert eneste fly, uansett flyselskap. Nemlig at Widerøe har de tryggeste flytypene i verden. Og det kan jeg forestille meg. Flyet snur, krenger og vipper avgårde i solbrisen med den største letthet. Når det lander, så blir det litt som å hoppe ned på rullebanen. Ingenting glir liksom slik de voksne flyene gjør. Men Widerøe leverer. Det er minst mulig tørrprat med sikkerhetsseler, eller flyturen, eller været i Oslo og Førde. Kapteinen opplyser om at han ønsker en god tur og velkommer tilbake og ferdig med det. De er høflige, greie og det hele bærer litt preg av syden. Spesielt når man blir hentet av en buss for å bli fraktet til den fjerneste avkroken av flyplassen, – der de stakkars propellflyene har fått plass. Liksom bortgjemt og ute av syne slik at ingen skal få se at vi faktisk har slike fly. Men det er hyggelig. Sett i forhold til Norwegian, flyr jeg Widerøe any day !  

Også har vi jo det faktum at du skal sette deg, reise deg, komme deg inn og ut av flyet. Og det er myyyye lettere. Inn og ut iløpet av rundt 3 minutter. Flyplassen i Førde er et eventyr. Det er ikke engang en kiosk. Det er en automat. Som ikke gir vekslepenger og hvor alt koster summer som 21,-, 17,- eller 12,-. Og så selges det utelukkende junk-food. Avgangshallen er rundt 10×8 meter og det er inkludert sikkerhetskontrollen som er minst like streng som Gardermoen. I avgangshallen var det meg og 5 andre personer. 4 sikkerhetsvakter og ei vaskehjelp. 4 plastbokser måtte jeg bruke. Ei til frakken, ei til jakken, ei til veska og en til pc. Jada, dette tar tid kan du tro.

“Om jeg har noe flytende i bagasjen ?”

- “nei, det har jeg ikke”

Allikevel måtte kjerringa fortelle meg at hun nok måtte sjekke bagasjen allikevel. Ok, tenkte jeg – hvorfor spørre meg først da ? Ser jeg ut som en som lyver. Eller som et medlem av Osama`s gjeng(som i tillegg hadde valgt Førde flyplass som hovedmål i Norge ???)?.

- ” Dette er vanlig prosedyre, vet du – det er noe vi pålagt å gjøre”, sier kjerringa.

“hm”, er min kommentar.

Det gjør ikke det hele mindre irriterende for min del.

Vel, nå er reisingen over for min del. Og det er like greit. Jeg har vært i Stavanger, Bergen, Førde, Molde, Ålesund, Førde, Valdres, Hadeland, Gol, Elverum og en rekke andre plasser som det ikke er verdt å nevne engang. Hvilket sted kan anbefales ?

Den fineste plassen er definitivt Ålesund. Den verste er faktisk Molde. Ikke fordi Molde er et direkte dårlig sted, mer fordi det er så mye mindre enn jeg hadde trodd. Nå er det tilbake til jevne arbeidstider, og mer ordnede forhold. Men spennende har det vært.

Sykkel-tid

Det nærmer seg ute-sykling med stormskritt. “Lykkeboden”(sykkelboden) er gjort klar, piggdekk er tatt av, alt er rengjort og smurt opp atter en gang. Raceren er tatt av rulla innendørs, satt opp med heftig nytt utstyr, og gjort klar for de tørre fine veien og de mange pluss-gradene som før eller siden må komme.

Det kribler allerede i nye sykkelsko, utstyr, klær og drikke-flasker. Måtte våren vise seg å være nådig rent værmessig. Jeg er klar for regn, sludd, sol og vind – i det hele tatt har forberedelsene til ute-sykling aldri vært bedre. Når man er så hektet som meg, skifter man ofte dekk noen ganger, bare for å ta tiden på hvor kort tid man egentlig kan skifte et dekk på. Jada, forstå det den som vil.

Hvor mange mil skal man egentlig sykle utendørs iløpet av en sesong ? Så mye som man får lov og tid til, tenker nå jeg. Kanskje det vil være mulig å kombinere jobb og sykling fremover – gleder meg til å se muligheten for det. Fuji-syklene er helt ferdige til bruk – hybriden er også satt opp, men nytt hjulsett, dekk og bremser. Hybriden er nå blitt en modifisert blanding mellom racer og terreng. Den er superlett som terreng, nesten 8 kilo, og den er jaggu ikke verst vektmessig som racer heller. Allikevel er den ikke dempet, hvilket gjør det hele litt gammeldags. Allikevel er det syklet noen hundre mil på denne, og det skal den også brukes til denne sesongen. Årets mål er helt klart å fullføre 2 ritt. I tillegg må jeg få til etpar – i min målestokk – gigant-turer. Jeg tenker Lier til Gol ville vært flott. 20-25 mil på sykkel bør være et mål denne sesongen.

Begge syklene er satt opp med nye pedaler, hvilket også medfører nye karbonsko til raceren.

Også det herligste pedaler til terrengsykkelen noen kan tenke seg:

Jeg tror nok de fleste som sykler, er utstyrs-freaker på sin hals. Utstyr er viktig – iallefall slik at dårlig utstyr faktisk er verre enn ingen utstyr i det hele tatt. Pedaler er ikke et must – man skal sykle mye før man aner forskjellene på mange av dem. Allikevel er det nettopp denne ustyrs-saken som er litt av opplevelsen. Å hente pakken på posten er jo nesten like moro som selve syklinga.

Det som blir spennende nå, er formen. Jeg vet den er langt dårligere enn den var på slutten av året ifjor. Jeg har ikke trent nok, vekten har økt og i det hele tatt. Allikevel vet jeg jo at dette kun er et spørsmål om trening. Jeg kommer fort tilbake, og året som sådan må nok inneholde en bedre blanding av lettere trening og større mengde, enn hva som ble tilfellet ifjor. Det ble rett og slett for mye hard-trening. Det har man ikke godt av, og man stagnerer faktisk form-messig om man overdriver.

Hvor god skal formen egentlig bli ?

Jeg har ikke noe godt svar på det. Jeg sykler for å oppnå en god form. Men allikevel sykler jeg mest fordi det er gøy. Vi får se hva sesongen bringer – flere rundt meg starter nå med sykkel – og det blir spennende å se om vi kan få til til sam-sykling. Mer moro og sosialt.

Ha en flott sykkel-sesong !

Kan vi nå begrave Frp ?

Å vegre seg mot skandaler, kan vise seg å bli Siw Jensens bane ?

Jeg kan se det for meg. At meningsmålingene i 2009 var så gode, at Fremskrittspartiets ledelse nesten ikke trodde sine egne øyne. Alt pekte oppover ! Litt synd at man aldri har Stortingsvalg, når vi er på topp…tenkte kanskje Siv Jensen ?

Vel, midt oppi dette dukker det altså opp informasjon om at en tillitsvalgt leder i partiet faktisk burde blitt meldt til politiet. For å ha misbrukt en mindreårig. Siv forteller at de gav råd om at gutten faktisk burde kontakte politiet. De hadde ikke en slik rett. Eller plikt. Eller hva det var Siv gjemte seg bak.

Uavhengig av at Siv Jensen faktisk ikke meldte dette til politiet på vegne av gutten, tok hun heller ikke affære i forhold til egne tillitsvalgte ledere. Ei heller ville hun informere andre om dette. Heller tie det ihjel. Og 2 år etter, gjør hun jammen meg det samme. Hun tier. Denne gang blir hun avslørt. Avkledd. Og tatt på fersk gjerning. Det er kanskje ikke rart om man lurer på om hun faktisk også løy i Søviknes-saken.

Det som er mer interessant, er jo om hun representerer et parti, hvor tettheten av løse kanoner, er langt over gjennomsnittet for norske politiske partier ?

Etter min mening, er det neppe noen tvil om akkurat dette. Uten å henge ut Fremskritt-partiets velgere.

Allikevel skal man vel allikevel dvele litt over det faktum at Siv faktisk kan bli statsminister ?

Tenk på saken noen minutter. Kan vi ta sjansen på at Siv, eller forsåvidt partiet,  faktisk skal få sjansen til å styre landet ?

Vi ville ikke når de hadde Carl I Hagen. Vi ville det heller  ikke ved første gangs mulighet for Siv. Og jeg håper inderlig vi egentlig aldri vil. Jeg gnir meg i hendene og tenker “hva var det jeg sa !”. Men jeg sier det ikke ! ..iallefall ikke muntlig.

Den etiske og moralske standarden som deler av partiledelsen i denne saken har utvist, bør det settes store spørsmålstegn ved. At det nå blir bevist at de har løyet taler for seg. At de i tillegg ikke har gjort noe for offeret i denne saken – og dermed bidratt til at mannen kunne fortsette sine overgrep, er en langt viktigere dimensjon. Nå skal saken opp i retten. Det kommer en dom. Saken er tragisk, for mange parter. Men den er ikke tragisk for ledelsen i Frp eller partiet. Utgangen av saken for Siv og gjengen vil være fullt fortjent, forhåpentligvis med det resultat at meningsmålingene stuper og Siv Jensen forlater politikken.

Monstermaster i Hardanger eller kjernekraftverk i Oslo ?

Hvordan ville det vært om Lier E-verk ikke var et energi-verk ?

Tenk om det hadde vært et atomkraftverk ? Og i tillegg et atomkraftverk med problemer ? Som det i Japan ?

Hva skulle vi da gjort ?

Jeg leser daglig side opp og side ned i avisene om nedsmelting, om fordampning av sjøvann i 2600 graders varme. En fordampning som avgir strålefare. En fordampning som stiger opp i luften og blåser både hit og dit etter vindens uforutsigbare lune. I Lier blåser det ofte fra alle kanter, iallefall gjør det sånn på Meren. Om Lier e-verk nå hadde problemer, kunne vi satset på at det blåste mot havet. Sannsynligheten for det er jo liten, nå det faktisk kan blåse alle andre veier med like stor sannsynlighet.

Stråleskader gir seg ofte utslag i kvalme. Senvirkningene er utvikling av krefttyper og verre ting. Hva skulle vi gjort ? Flyttet ? Hvor skulle vi flytte hen ? Hva med bolig, eiendom, skole, barnehage, jobb og inntekter ? Det er ikke godt å si hva man kunne gjort ? Ville de fleste av oss valgt å ta flyet til et annet land ? Eller til Nord-Norge ? Hvor ville det vært sikrest å reise hen ? Og hva skulle vi så gjort i Nord-Norge – mens vi ventet på at strålefaren skulle gi seg ? Hva om det hele tar 60-100 år før området igjen er beboelig for mennesker ?

Japan har et kjempeproblem. Det landet i verden som har størst gjeld i forhold til brutto-nasjonalprodukt. Iallefall nesten. De har flere tiår foran seg med oppbygning av land og infrastruktur. I tillegg vet de ikke hvor mange mennesker som blir rammet av en eventuell strålefare. Ennå vet vi ikke alt. Vi kan bare forestille oss hva vi selv måtte gjøre. For i stråle-regnet kunne vi ikke tilbrakt tiden. All regn som kommer ned er faktisk radioaktiv. Hva om selve atomkjernen åpenbares fullstendig ? Hvilke skader som da kan skje, strides jo de lærde om. At det er farlig, er vel helt sikkert. Kan hende vi overdriver faren ? Jeg tror neppe det. Avisene ønsker store overskrifter, de krisemaksimerer for å selge aviser. Men hva om de ikke gjorde det, og menneskene gir rundt og fikk kreft. Intetanende om konsekvensene. Det ville neppe vært en bedre løsning.

Skal vi så skaffe oss kjernekraft basert på uran i Norge ?

Jeg tviler jo på at noen politikere er dumme nok til å bringe det på banen de neste årene. Katastrofen i Japan setter nok en effektiv stopper for slike spekulasjoner. Vi må nok opp med flere master i Hardanger, om vi skal unngå kjernekraftverk. Jeg tenker vel at heller ei mast og 20 ekstra, enn et lite kjernekraftverk. Iallefall tenker jeg det i disse dager.

Våren kommer snart

Det er ganske rart hvordan vinteren setter begrensninger for så mye rart. Trening blandt annet. Man legger på seg. Sene vinterkvelder innbyr til peis, god mat og ei pils i ny og ne. Joda, har jo prøvd skiene. Gått masse på ski iår faktisk, men det blir liksom ikke blodsmak ut av det. Og kan neppe legges i kategorien trening, om du går så dårligt på ski som jeg gjør.

Nå er sykkelboden(lykkeboden som den kalles her i huset) ryddet – alt utstyr er gjort klart – syklene er klare – alle sykkelblader og sider på nettet er sjekket opptil flere ganger. Jeg mangler lite utenom en fancy ny demper og litt annet små-snacks. Jeg er klar som et egg. Måtte det bare krype litt over til pluss-grader, så kan det hende jeg er på sykkelen igjen. Det har vært lite innendørs-sykling. Mest joggings og tur med hunden. Det har vært trening, men slett ikke på de nivåene jeg hadde ambisjoner om. Allikevel er gløden tilstede. Fikk jo forsøkt et lenge etterlengtet forsøk på svømming idag. Å herremin for en kjedelig sport ! Hver gang du treffer kanten i enden av bassenget, skjer det jo absolutt ingenting annet en en haug med vann – atter en gang. 10 ganger frem og tilbake i rimelig speed i Drammens-badet. Jada, jeg merker det – men jeg er nærmere å dø av kjedsomhet enn drukning. Og folk svømmer og svømmer. 10 ganger er ingenting – vi var der 2 timer og en og samme person svømte jamt hele tiden. Men man kunne se at det var kjedelig. Helt klart.

Hva er så ambisjonene ? Jeg har plass på Grenserittet iår. Jeg har store planer om å sykle rittene i Drammen – spesielt terrengrittene. Men vi får nå se. Da skal formen opp på et jamt høyt nivå, før jeg stiller. Det er lite hensiktsmessig å sykle for turens del. Det må være mulig å slå noen

Men det blir deilig med vår, hage, sykling og no snow ! I år har det gått over alle bredder. Når akkurat våren sniker seg innover Meren, er det bare et skremmeskudd. Det snør like forbanna dagen etter. Og den er ikke ferdig måket nei !

Jeg startet ambisiøst med mål om å holde hundegård, gangsti i hagen og det meste ryddet for snø iår. Det er god trim og jeg bruker manuell spade-kraft. Men nå har jeg gitt opp. Det slutter egentlig aldri. Takras ned på gangstien i hagen er spesielt stilig. En hardpakken dunder-snø som du bør ha dynamitt for å flytte. Jeg gidder rett og slett ikke og innser at våren vil nok knekke dritten etterhvert.

Neste år ønsker jeg en snøfri vinter !

Det nærmer seg Syden – og forhåpentligvis sol. Sykkelsjappa med de feteste syklene er sjekket ut – jeg har fått innvilget en daglig dose inspirasjon på sykkelen og ser jo for meg en kjapp 2-timers med øl som belønning når turen er over. Da kan livet neppe blir særlig bedre. Vi får se hvordan det hele ender

Vinter og ski 2011

Så kom perioden da far og sønn faktisk la ut på en egen ekspedisjon – på skitur  !

Etter først å passert “verdens lengste tunnel”, Spiralen i Drammen – en spiral gjennomboret i fjell fra nederst til øverst i Drammen, til Spiraltoppen – sto vi endelig godt parkert med bilen og klar for første “far og sønn”-skitur ever.

Tunnellen opp til Spiralen

 Forbausende godt forberedt, til å være alene uten super-Mamma som er  den vanlige planleggeren i familien. Ryggsekk med Ris-lunch, pølser i termos, kaffe m/kopp på termos, sjokolade, 2 forskjellige drikkeflasker til den hemmelige agenten(du vet aldri om smaken kan ha forandret seg iløpet av natten), sitteunderlag, ekstra votter, skismurning(turen var nok ikke mange kilometer, men den varte tross alt over 1 hel klokketime, gav oss nok den opplevelsen av at vi kunne overleve de fleste hindringene denne skogen og ikke minst denne snøen kunne påføre oss.

300 meters krampa

Velsmurte med blått, og ørlite glider på de smørefrie agentskiene – så gikk turen forbausende bra. Riktignok kom jo krampa, etter rundt 400 meter. Men god motivasjon på forhånd, med utsikt til wienerpølse og picnic i skogen, tror jeg veide tyngst i det bakkene møtte oss på rekke og rad.

Spiralen, Drammen

 Det var nemlig bare oss. Helt alene. 9 mennesker talte agenten totalt og det var inkludert noen han var sikker på hadde blitt talt opp flere ganger.  Et flott vær, faktisk litt sol idet turen var over. Vi frøys ørlite i skogen – spesielt fordi det går så seint, svette var vi ikke da vi satt oss ned.

Skiløyper Spiralen

Allikevel har turen vært en opplevelse. Vi så harespor(som ble til kanin på veien hjem), vi så kanskje rådyr-spor og det kan hende vi så bjørnespor!!!, men det var langt bort(heldigvis). Vi fant også ut at pappaen er best oppover, og agenten best nedover. Og det kan faktisk stemme.

Etter 3-4 dager i Hemsedal på slalomski, er nedover-egenskapene til sju-åringen også blitt vesentlig mye bedre. Opplevelsen var jo på ingen måte heidundrande, men sønnen fant enkelte punkter i opplevelsen “Ski-tur”, som det kan være greit å lokke med neste gang vi skal ut. Spesielt seansen med å lage “sitteplass”, gjøre redet klart liksom – det var store greier. Neste gang  blir det å ta med spade, kanskje et litt større sitteunderlag og varmere tøy.

En opplevelse som jeg også gleder meg – spesielt når tiden kommer da vi faktisk også skal gå litt på ski også

Hemsedal 2011

 

Hele familien har iår overgått seg selv når det gjelder ski-gleder. Hemsedal og slalom på lånt utstyr, var såpass suksess, at nytt utstyr nå er i boks – med støvler, staver, bindinger og carving-style as long as you can see ! På ein måte ! Hemsedal var suksess ! Spesielt for agenten. Som med egen skilærer noen timer, fort knakk slalomkoden. Det å stoppe er det største problemet, svinge nesten like vanskelig. I starten med faren halsende etter i vilt tempo nedover, livredd for at 7-åringen raser inn i heiskø og oppstablede dyre slalomski. Men det gikk fort – ufattelig fort ! Når en kul liten svenske med langt hår og sagge-bukser, plutselig sa “sving”, ble det jaggu fort sving på sy-sakene. Agenten svingte som han aldri før hadde gjort, han behersket og kjørte som en mester iløpet av noen timer. Til og med snike i køen, behersket han utrolig fort !

Hemsedal 2011

Hemsedal er et fantastisk ski-sted, med lånt hytte fra Kiwi – type ski-in og ski-ut – var det meste nesten for enkelt. Kort vei til absolutt alt. Flotte løyper, flott sted og fryktelig dyrt. Man blåser fort 2-3000,- for 2-3 dagers pass i heisene. Kveldskjøring kommer i tillegg. Leie av utstyr blir for 1000-1500,-. Men masse mennesker og verdt pengene var det absolutt. Til neste år stiller vi i eget utstyr.

Egen ski-instruktør fra Sverige

Vinteren har bragt glede også til andre familie-medlemmer. Daglige turer på Meren er ekstra spennende når det er snø og ikke minst mørkt. Figo Vinteren 2011:

Figo 12 måneder - februar 2011

Figo er med på kvelds-økten