DRILLO FREM TIL 100-ÅRSDAGEN !

Herlig !

Når blir Drillo landslagssjef  frem til han fyller 100 år !

Nei, det blir vel ikke det. Men det blir iallefall ikke Solbakken. Og takk og lov for det. Han hadde blitt en super trener. Uansett hvor han kommer. Men han bryter avtaler. Og det kunne han like godt gjort når han hadde begynt sitt virke i landslaget. Jada, det er lov – slik er det i arbeidslivet. Kommer et bedre tilbud, er det egentlig lov å prioritere penger fremfor avtaler. Men på landslaget, tviler jeg på at slikt blir tilgitt. Kan han komme tilbake til landslaget senere ? Jeg tviler. Så dum er ikke Solbakken.

Spørsmål nå er jo hvem som kommer. Svaret er vel egentlig lett. Hvorfor bytte ut Drillo før den intelligente mannen selv skjønner at nok er nok ? Og hvem vil erstatte ham utenom Solbakken ? Og hvem vil og samtidig har vett nok til å skjønne at de ikke kan konkurrere med Drillo ? Svaret kan være ganske nedstemmende. Ganske mange mangler såpass selvinnsikt at de faktisk tror de har en trylle-formel som kan overgå Drillos resultater. Jeg tviler på at det faktisk finnes noen i Norge som kan gjøre dette. Og det finnes iallefall ingen som gjør det med en annen fotball-filosofi en den Drillo har.

Dette betyr jo at vi er totalt fortapt med andre enn Drillo ?

Nei, det gjør ikke det. Men da må vi akseptere å tape i 3-5 år, før vi igjen vinner noenting som helst. Og vi kommer aldri til å akseptere det. Ikke etter Drillo, er jeg redd.

Kjære NFF: Ikke kom med en nødløsning nå. For all del tenk utover Norges grenser !

Det er rart hvor mye mindre man til stadighet bryr seg om

Jeg begynner å bli gammel. Så enkelt er det. Man kan forsåvidt se det, og 40-års krisen river jo fremdeles i kroppen. Dog er det noe som faktisk er mer bekymringsfullt. Det kan være et godt tegn, men jeg tenker nok allikevel at det er et tegn på en langsomt pågående alderdom.

Det dreier seg om hvor lite man egentlig gidder å bry seg med lenger. Rett og slett irritere seg over. Eller engasjere seg i. Glede seg over. Ja, i det hele tatt gidde å ofre noe oppmerksomhet på. Nå kan det jo være at jeg tidligere brydde meg om altfor mye, men allikevel ser jeg faretegnene komme.

La oss ta noen forskjellige emner. Bin Laden eksempelvis. Det er 10 år siden eller noe slikt at den riv ruskende gale eremitten fra en støvete og møkkete liten by i Afghanistan eller et slikt land, faktisk forandre verden. Nå er han tatt av dage. Og det vil sikkert bli spekulert i mange konspirasjonsteorier i årene fremover, om han lever eller går igjen eller i det hele tatt har skylden for noe som helst. Jada, flotte greier tenker jeg litt for kynisk egentlig. Men det er over, – og det for lenge siden. Man skal ikke kimse av det faktum at tårnene i New York forårsaket mye smerte for involverte og etterlatte, men allikevel er Bin Laden for min del historie. Jeg bryr meg ikke lenger om den hårete banditten, eller de 40 røverne hans.

Og for å skifte helt tema. Ståle Solbakken med det fine fornavnet. Skrive avtale med NFF, for så å bli lokket av Køln. Ja, tenker jeg – flotte greier. Skriver du en avtale, så står du ved avtalen. Ferdig med den, etter min mening. At Solbakken i det hele tatt var så dum at han skrev under, er jo ikke godt å forstå. Men når han allikevel har gjort det, og vil bryte den. Vel, så får det svi på pungen. Men det er ikke veldig interessant allikevel. Det føyer seg inn i rekken av dumheter og tulle-ting man strengt tatt ikke burde ofre et sekund på.

Også har vi Japan da. kjempekatastrofe og atomkraftverk i tillegg. Og det viser seg at det slett ikke er bare meg som har glemt dem helt bort. Likegyldighet er det verste som finnes, og man kan lure på hvorfor vi eller jeg faktisk ikke ofrer det store tankene lenger.

Også har vi saken da – ukens store nyhet. Kongen fikk ikke lov å komme å dele ut medaljer til soldatene som vant Krigskorset. Vel, det hele gikk helt av hengslene og forståseg-påere sto frem og mente det hele var en katastrofe. Det var det jo ikke. Det betydde knapt noe i den store sammenheng. At det i det hele tatt ble en sak, er jo underlig. Enhver statsminister burde skjønt at det kunne bli bråk av slikt. Om Siv Jensen hadde sittet som statsminister, er jeg jaggu ikke sikker på de hadde fått medalje i det hele tatt.

Det koker ned til at engasjementet i stor grad er mindre enn før. Man blir ikke like forbannet. Man blir ikke like opprørt. Iallefall ikke av de samme tingene som tidligere, og langt sjeldnere. Man blir forsåvidt oppgitt fremdeles – så gammel er man tross alt ikke . Men jeg kjenner jo oftere og oftere at jeg faktisk bare ser, hører og konstaterer at ting har skjedd. Tenker lite over det og fortsetter med det jeg gjør. Og det er ikke ensidig positivt. Det kan nemlig hende at jeg ikke er helt alene om å være slik. Og om det faktisk er tilfellet, så kan man lure på konsekvensene på sikt. Spesielt i Norge hvor vi etterhvert vil flomme over av gamle mennesker. Som erlikegyldige og navlebeskuende i alt og ett. Hvem skal bry seg da ?

Buddha og hemmelige agenter

I bilen hjem fra en svært hyggelig familiær gebursdag, sa plutselig den hemmelige sju-årige agenten i huset følgende:

” Buddha gjorde mange gode ting ! “

Det ble fort klart at Buddha var temaet på skolen – om en ung prins som regjerte i India i gamle dager. Og som gjorde mange gode ting, var snill og helt sikkert sjef i India.

Ja, faren måtte jo hjem da – finne litt ut om denne Buddha, – som det må innrømmes kan sammenblandes med Allah eller andre med fremmede navn. Vel, her er historien slik den fremstår på Wikipedia:

Siddharta Gautama(trolig 563–483 f.Kr.) var en indisk prins som regnes som stifteren av buddhismen. Siddharta Gautama fikk ærestittelen Buddha, som på sanskrit betyr «den oppvåknede», fordi han ifølge buddhismen på et tidspunkt innså hvordan alt henger sammen og fant en metode for å kunne gjøre slutt på lidelsen i tilværelsen og oppnå nirvana .

Siddharta Gautama var sønn av kong Suddhodana i Sakya-ættens hovedstad Kapilavastu (i Nepal-distriktet Kapilvastu), på grensen mellom det nåværende Nepal og den indiske provinsen Bihar. Som ung levde han et bekymringsløst liv i luksus. En plutselig erkjennelse av sykdom, alderdom og død fremkalte en åndelig krise. Det fikk ham til å dra bort og søke etter svar på åndelige spørsmål. Han utøvde lenge en streng askese, men ble skuffet over dette også. Han satte seg så i meditasjon under et fikentre ved det nåværende Bodh Gaya i Bihar, og opplevde samme natt det avgjørende gjennombrudd, «oppvåkningen». Etter dette fikk han ærestittelen Buddha, det vil si «den oppvåknede», og vandret rundt og spredte sin innsikt og kunnskap i 45 år. Han grunnla en forening, sangha, med disipler, bhikku. Folk fra alle sosiale lag kom for å høre ham. Da han døde i en alder av åtti år, var han blitt kjent og ansett. Klostersamfunnene han grunnla er i dag blant verdens eldste organisasjoner.

Siddharta Gautama regnes i dag for å ha vært en faktisk historisk person. Det oppstod likevel tidlig en mengde legender og bemerkelsesverdige fortellinger om Buddhas liv. Det fortelles for eksempel om hans nedstigning fra Tushita-himmelen, om omstendighetene rundt hans fødsel og ellers mye fra både hans barndom og voksne liv.

Buddha blir av sine tilhengere, og av hele den eldste tradisjonen, ikke betraktet som en gud, men som et enestående vesen som ved egen kraft nådde frem til innsikt. Buddha betyr den oppvåknede.