Geronimo – Apasje

Geronimo (GoyaałéChiricahua bla. stavet Goyakleh, Goklayeh på norsk og Goyathlay på engelsk), (født 16. juni 1829 (Enkelte kilder påstår at han ble født tidligere), død 17. februar 1909) er en av de mest kjente Apacheindianerne. Han var en anerkjent medisinmann og kriger opprinnelig fra chiricahuabanden Bedonkohe og senere som leder for den banden av chiricahuaer som ble kalt Chokonen. Han var en nær samarbeidspartner med høvdingene Mangas Coloradas, Cochise og Juh.

1_21_geronimo

Hans indianske navn betyr Han Som Gjesper, og ble angivelig gitt ham fordi han sov så mye som barn. Hvorfor meksikanerne gav ham tilnavnet Gerónimo er ikke helt avklart. Kanskje var det fordi det kunne minne litt om Goyakleh. Noen mener at hans spansktalende motstandere anropte den hellige Hieronymus (San Gerónimo) om hjelp i kampens hete. Geronimo hadde angivelig evnen til å se inn i fremtiden og forutse hendelser som skulle komme. Det blir i tillegg påstått at han, av sin «Kraft», var blitt lovet at han aldri skulle bli drept av noe våpen i krig. Geronimo ble født i Arizona, like ved utspringet til Gila-elven i juni 1829. Han var den fjerde av åtte barn, fire jenter og fire gutter. Geronimos bestefar Maco hadde vært høvding for Bedonkohe stammen, men han døde da Geronimos far fortsatt var en liten gutt. Mangas Coloradas ble derfor valgt til høvding. Fra sin mor fikk Geronimo kunnskap om stammens legender, om naturens mysterier, og hun lærte han hvordan han skulle be til Usen, Apache indianernes gud. Fra sin far fikk Geronimo kunnskap om forfedrenes bragder, jaktens gleder og om den ærefulle krigsstien.

Geronimos far døde da Geronimo fortsatt var ung. Han tok derfor i ung alder over ansvaret for sin mor. Da han var 17 år ble han tatt opp som kriger. Opptaket til krigernes rekker skjedde i forbindelse med at meksikanske tropper i lang tid hadde ført en offensiv mot Apachene. Dette gjorde at Geronimos stamme hadde blitt tvunget til å forlate vinterleiren sin hvor matlageret for vinteren ble værende igjen. Dette førte til et desperat behov for mat, som ble løst ved å angripe en Meksikansk landsby i nærheten. Under dette krigertoktet utviste Geronimo stort mot og ble belønnet med seks hester for sine bragder, noe som ga han nok midler til å kunne gifte seg med sin ungdomskjæreste Alope.

 

 

 

 

gero3

Innen sommeren 1858, hadde Alope født tre barn. På denne tiden levde Apachene i fred med de meksikanske landsbyene i nærheten, og brukte sommeren til handel med disse. På ett tidspunkt hadde Geronimos stamme slått leir like utenfor en landsby de kalte Kaskiyeh. En dag de fleste mennene var borte fra leiren ble den angrepet av meksikanske styrker stasjonert i en annen by i nærheten. Under dette angrepet ble Geronimos kone Alope og deres tre barn, samt Geronimos mor, mishandlet og drept av soldatene. Denne hendelsen forandret Geronimos liv, og var utspringet for et hat mot meksikanerne som skulle vare til hans død. Det var etter denne hendelsen at Geronimo angivelig skal ha mottatt sine påståtte overnaturlige evner. Omtrent ett år etter at familien hans ble utslettet tok Apachene hevn over meksikanerne. Det var under dette angrepet det blir påstått av noen at Geronimo fikk navnet sitt da døende meksikanske soldater høylytt ba til helgenen St. Jerome.

Omtrent på samme tidspunkt som Geronimos familie ble drept (rundt 1858), kom de første hvite til området. Dette var en delegasjon som var blitt sendt for å måle opp landområdet. Apachene levde i fred med disse, som var de første hvite Geronimo noen gang hadde sett. Delegasjonen hadde kun et kort opphold før de dro tilbake.

Det var først ti år etter dette at de hvite virkelig begynte å strømme innover apachenes land, og denne gangen kom det også soldater. Det ble inngått flere traktater mellom U.S. Army og apachene, men disse ble stadig brutt av de hvite. Disse avtalene ble som regel gjort muntlig og bekreftet med et håndtrykk. For apachene var dette minst like bindene som en skriftlig avtale.

Kort tid etter at de hvite kom, tvang de apachene til å bo i reservater, innenfor bestemte områder. Apachene hadde alltid vært vant til å flytte rundt avhengig av årstider og tilgang på byttedyr, så dette førte til flere slag mellom Apachene og soldatene. Overmakten var som regel for stor for Apachene, og i 1872 opprettet myndighetene Chiricahua Apache reservatet sør i Arizona, og Geronimo flyttet dit sammen med store deler av apache nasjonen. I 1876, ble San Carlos reservatet opprettet og apachene flyttet dit på grunn av økonomiske grunner i følge myndighetene.

Området San Carlos reservatet lå i var helt forskjellig fra Chiricahuareservatet; landskapet var goldt og det var så godt som umulig å få brukt jorden der til noe. Dette forverret situasjonen til apachene betraktelig. Geronimo ville ikke flytte dit, så sammen med en gruppe apacher rømte han til Mexico. Dette førte til at han nå ble forfulgt og måtte føre krig både mot meksikanske tropper på den ene siden, og amerikanske tropper på den andre. I 1877 ble Geronimo tatt til fange og ført til San Carlos-reservatet. I 1878 rømte Geronimo igjen med en gruppe apacher, men vendte tilbake til reservatet igjen frivillig på grunn av presset fra forfølgerne. Nok en gang, i 1881, rømte Geronimo sammen med 26 krigere og deres familier. Geronimo holdt denne gangen ut frem til 1884 da han overgav seg til general George Crook og ble igjen ført tilbake til San Carlos-reservatet. På grunn av strenge reguleringer i reservatet, samt av frykt for represalier for hendelser fra tiden på rømmen, rømte Geronimo en siste gang fra reservatet i 1885. Denne gangen tok han med seg over hundre menn, kvinner og barn. På dette tidspunktet ble Geronimo og Apachene hans forfulgt av over 5000 soldater. I tillegg, hadde U.S. Army i lang tid brukt Apacher som speidere som en del av styrken, noe som førte med seg et enda større press på Geronimo. Til slutt overgav Geronimo seg til George Crook i Sonora i Mexico.

apache_chieff_geronimo_28right29_and_his_warriors_in_1886

I frykt for sitt liv flyktet han igjen sammen med 21 mann, 14 kvinner og seks barn på vei tilbake til reservatet. Mens Geronimo var på flukt, ble general Crook erstattet av General Nelson A. Miles. Nok en gang, på grunn av stort press, overgav Geronimo seg til slutt til general Miles 4. september 1886 i Skeleton Canyon sør i Arizona. Denne overgivelsen satte punktum for U.S. Army sin krig mot indianerne i USA, og gjorde Geronimo og hans apacher til de siste «ville indianere» i amerikansk historie. Sammen med de fleste andre apachene ble han deretter sendt til Florida som krigsfange. Da Geronimo overga seg var det fortsatt apacher igjen i Sierra Madre-fjellene i Mexico, men dette var et lite antall[trenger referanse]. De fortsatte med plyndring og holdt seg så godt de kunne i skjul. Siste gang det ble meldt om apacheangrep på en meksikansk landsby var i 1934[trenger referanse]. Apachene kom da etter sigende fra Sierra Madre-fjellene. Der sies også at en av grunnene at Geronimo overga seg var for at disse indianerne skulle få leve fritt i fjellene som de elsket. Den norske oppdageren Helge Ingstad ledet også en ekspedisjon for å finne Geronimos tapte stamme i Sierra Madre fjellene i Mexico. Han fant mange spor etter dem, men han fant dem aldri.

Geronimo og Apachene blir holdt som krigsfanger i Florida frem til 1887. I denne perioden blir Apachene tvunget til hard jobbing ved sagverk i Fort Pickens og Fort Marion. I 1887, blir Apachene flyttet til Mount Vernon Barracks i Alabama hvor de må være frem til 1894 hvor de blir flyttet til Fort Sill i Oklahoma. I perioden frem til sin død, livnærer Geronimo seg ved å dyrke jorden. Han tjener også litt penger på salg av hjemmelagde produker, samt salg av signerte bilder av seg selv. I 1906 ble boken «Geronimo – His Own Life» skrevet, Geronimos egen historie som fortalt til S.M. Barrett. Geronimo fikk aldri dra tilbake til stedet han vokste opp og levde hele sitt voksne liv, og han døde i Fort Sill i 1909.

Les Geronimo egen fortellinger:

In the beginning the world was covered with darkness. There was no sun, no day. The perpetual night had no moon or stars.

There were, however, all manner of beasts and birds. Among the beasts were many hideous, nameless monsters, as well as dragons, lions, tigers, wolves, foxes, beavers, rabbits, squirrels, rats, mice, and all manner of creeping things such as lizards and serpents. Mankind could not prosper under such conditions, for the beasts and serpents destroyed all human offspring.

All creatures had the power of speech and were gifted with reason.

There were two tribes of creatures: the birds or the feathered tribe and the beasts. The former were organized wider their chief, the eagle.

These tribes often held councils, and the birds wanted light admitted. This the beasts repeatedLy refused to do. Finally the birds made war against the beasts.

The beasts were armed with clubs, but the eagle had taught his tribe to use bows and arrows. The serpents were so wise that they could not all be killed. One took refuge in a perpendicular cliff of a mountain in Arizona, and his eyes (changed into a brilliant stone) may be see in that rock to this day. The bears, when killed, would each be changed into several other bears, so that the more bears the feathered tribe killed, the more there were. The dragon could not be killed, either, for he was covered with four coats of horny scales, and the arrows would not penetrate these. One of the most hideous, vile monsters (nameless) was proof against arrows, so the eagle flew high up in the air with a round, white stone, and let it fall on this monster’s head, killing him instantly. This was such a good service that the stone was called sacred. They fought for many days, but at last the birds won the victory.

After this war was over, although some evil beasts remained, the birds were able to control the councils, and light was admitted, Then mankind could live and prosper. The eagle was chief in this good fight: therefore, his feathers were worn by man as emblems of wisdom, justice, and power.

Among the few human beings that were yet alive was a woman who had been blessed with many children, but these had always been destroyed by the beasts. If by any means she succeeded in eluding the others, the dragon, who was very wise and very evil, would come himself and eat her babes.

After many years a son of the rainstorm was born to her and she dug for him a deep cave. The entrance to this cave she closed and over the spot built a camp fire. This concealed the babe’s hiding place and kept him warm. Every day she would remove the fire and descend into the cave, where the child’s bed was, to nurse him; then she would return and rebuild the camp fire.

Frequently the dragon would come and question her, but she would say, I have no more children; you have eaten all of them.

When the child was larger he would not always stay in the cave, for he sometimes wanted to run and play. Once the dragon saw his tracks. Now this perplexed and enraged the old dragon, for he could not find the hiding place of the boy; but he said that he would destroy the mother if she did not reveal the child’s hiding place. The poor mother was very much troubled; she could not give up her child, but she knew the power and cunning of the dragon, therefore she lived in constant fear.

Soon after this the boy said that he wished to go hunting. The mother would not give her consent. She told him of the dragon, the wolves, and serpents; but he said, To-morrow I go.

At the boy’s request his uncle (who was the only man then living) made a little bow and some arrows for him, and the two went hunting the next day. They trailed the deer far up the mountain and finally the boy killed a buck. His uncle showed him how to dress the deer and broil the meat. They broiled two hind quarters, one the child and one for his uncle. When the meat was done they placed it on some bushes to cool. Just then the huge form of the dragon appeared. The child was not afraid, but his uncle was so dumb with fright that he did not speak or move.

The dragon took the boy’s parcel of meat and went aside with it. He placed the meat on another bush and seated himself beside it. Then he said, This is the child I have been seeking. Boy, you are nice and fat, so when I have eaten this venison I shall eat you. The boy said, No, you shall not eat me, and you shall not eat that meat. So he walked over to where the dragon sat and to where the meat back to his own seat. The dragon said, I like your courage, but you are foolish; what do you think you could do? Well, said the boy, I can do enough to protect myself, as you may bind out. Then the dragon took the meat again, and then the boy retook it. Four times in all the dragon took the meat, and after the fourth time the boy replaced the meat he said, Dragon, will you fight me? The dragon said, Yes, in whatever way you like. The boy said, I will stand one hundred paces distant from you and you may have four shots at me with your bow and arrows, provided that you will then exchange places with me and give me four shots. Good, said the dragon. Stand up.

 Then the dragon took his bow, which was made of a large pine tree. He took four arrows from his quiver; they were made of young pine tree saplings, and each arrow was twenty feet in length. He took deliberate aim, but just as the arrow left the bow the boy made a peculiar sound and leaped into the air. Immediately the arrow was shivered into a thousand splinters, and the boy was seen standing on the top of a bright rainbow over the spot where the dragon’s aim had been directed. Soon the rainbow was gone and the boy was standing on the ground again. Four times this was repeated, then the boy said, Dragon, stand here: it is my time to shoot. The dragon said, All right, your little arrows cannot pierce my first coat of horn, and I have three other coats –shoot away. The boy shot an arrow, striking the dragon just over the heart, and one coat of the great horny scales fell to the ground. The next shot another coat, and then another, and the dragon’s heart was exposed. Then the dragon trembled, but could not move. Before the fourth arrow was shot the boy said, Uncle, you are dumb with fear; you have not moved; come here or the dragon will fall on you.His uncle ran toward him. Then he sped the fourth arrow with true aim, and it pierced the dragon’s heart. With a tremendous roar the dragon rolled down the mountain side—down four precipices into a canon below.

Immediately storm clouds swept the mountains, lightning flashed, thunder rolled, and the rain poured. When the rainstorm had passed, far down in the canon below, they could see fragments of the huge body of the dragon lying among the rocks, and the bones of this dragon may still be found there.

This boy’s name was Apache. Usen taught him how to prepare herbs for medicine, how to hunt, and how to fight. He was the first chief of the Indians and wore the eagle’s feathers the sign of justice, wisdom, and power. To him and to his people, as they were created, Usen gave homes in the land of the West.

Nå vet du litt mer om Geronimo enn du visste før du leste denne artikkelen – iallefall om du er sånn som meg. Håper du satte pris på kunnskapen.

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt og merket med , . Bokmerk permalenken.

2 svar til Geronimo – Apasje

  1. sunde sier:

    Takk for det

  2. Flopsy sier:

    Fin gjennomgang av Geronimos liv og virke dette 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s