Er jeg verdens mest tilgjengelige menneske ?

Jeg er så fantastisk tilgjengelig, at folk begynner å lure på om jeg er død når jeg ikke svarer iløpet av 2-5 minutter på hver eneste melding og henvendelse jeg får. Fantastiske saker egentlig – facebook, twitter, myspace, mobiltelefon, e-mail – om jeg ikke får e-mail i vanlig mail-boks, så får jeg jo en kopi på telefonen, samt en til bloggen og en til facebook – sånn i alle tilfeller jeg ikke var tilgjengelig på …… en av dem. Men får jeg mer henvendelser av den grunn ?

Ja, jeg tror faktisk det ! Det er lettere å sende avgårde et spørsmål via de teknologiske ledningene, enn å ringe meg som tidligere(langt tidligere). Kanskje man til og med opplever at man når meg lettere på facebook enn på telefonen ? Er henvendelsene viktigere enn før – slik at de må besvares raskere og får større konsekvenser idag ?

Jeg vet ikke – mye av henvendelsene kunne nok blitt besvart neste uke også – jeg er ikke i en situasjon hvor svært mange saker er kritiske. De ringer ikke meg når de lurer på om det snart smeller ei bombe i Korea. Hva betyr det så for meg å være så tilgjengelig ? Jeg blir jo stressa av det, og lider sikkert av et nyoppfunnet syndrom for avhengighet til nettet. Jeg må jo være der – eller må jeg det ? Jeg er ikke sikker lenger. Nyhetens interesse er alltid størst i begynnelsen, etterhvert fader det meste ut og blir mindre interessant. Man snakker med de vanlige faste, opplever innimellom å kommunisere med mennesker man ikke har snakket med på lenge(koselig det), og til daglig går det jo i arbeidsforhold og familiær kommunikasjon med de man er glad i og de man må forholde seg til. Fungerer jo det – men trenger jeg være så tilgjengelig ?

Liker jeg teknologien ? ja, jeg kan til og med påstå at det er det jeg liker. Mer enn selve kommunikasjonen. Flott når det virker, flott når det strømmer inn med effektive meldinger og man kan svare og bli ferdig med det. Skaper man relasjoner på den måten ? Neppe i den grad man burde. Til det kreves det tid. Man må bli kjent med mennesker. Når jeg utveksler fotball-erting til samme skolekameraten en gang i uken, et menneske jeg ikke har snakket med på 30 år – ja, da skal man holde på ei stund før man kan kalle det relasjonsskaping.

Men å kommunisere – krever 2 eller flere parter. Man kan vel neppe kalle de kommunikasjon om du bare prater med deg selv. Sånn er det med blogging også – noen må faktisk lese og kommentere innimellom, for at det skal bli en form for to-veis kommunikasjon. At jeg skriver, og ingen leser – er mer et spørsmål om å få tømt hodet eller trent på rettskrivning. Det er neppe derfor de fleste skriver. Og de som påstår det er grunnen, tror jeg nok lurer seg selv.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s