Fra filosofi.no om politikk

I disse dager hvor Arbeiderpartiet holder Landsmøte, kan det være greit å få klarhet i hva de forskjellige sakene betyr – jeg har lest meg gjennom filosofi.no sine sider- hvor de også har endel beskrivelser på politikk – sett fra en filosofisk synsvinkel.


De fleste filosofer opp gjennom historien har utarbeidet omfattende teorier om hvordan samfunnet skal organiseres; også filosofer har til alle tider vært misfornøyd med det samfunn de har levet i. Disse teoriene går inn under området politisk filosofi. Siden politikk er noe som opplagt angår alle mennesker, har de aller fleste mennesker en politisk overbevisning.



SOSIALISME


En sosialist ønsker at alle skal ha det noenlunde likt. Med dette mener han ikke bare likhet for loven eller at alle skal ha et likt utgangspunkt for å skaffe seg et godt liv, men at alle skal ha omtrent den samme levestandard. Denne levestandarden skal være uavhengig av den enkeltes egeninnsats, konferer slagord som «fra enhver etter evne, til enhver etter behov» og «del godene». Ifølge sosialisten er dette rettferdig. En slik holdning kalles egalitarianisme.
     Den moderne sosialismen oppstod i forbindelse med den industrielle revolusjon i England. I begynnelsen av denne perioden med kraftige omveltninger i det økonomiske liv, flyttet et stort antall mennesker fra landsbygda, hvor det ikke var arbeid å få, og inn til byene hvor det var oppstått arbeidsplasser i de nye fabrikkene. I byene levet de under forhold som vi idag vil betrakte som elendige, og siden fabrikkeierne tjente store penger og ofte levet i overflod og luksus, var det mange som oppfattet dette som urettferdig. Det var urettferdig, hevdet de, at noen eide fabrikker og kunne leve av dem uten å arbeide, mens de som slet i fabrikkene ikke eide noe og derfor måtte leve av å selge sin arbeidskraft.
     Sosialistene ser på arbeiderne ikke primært som individer, men først og fremst som medlemmer av en klasse, proletariatet. (Egentlig er proletariatet den mest revolusjonære del av arbeiderklassen.) Bedriftseierne tilhører en annen klasse, kapitalist-klassen eller borgerskapet. Inndelingen av befolkningen i klasser er særs viktig for sosialister, de hevder at hvert eneste individ tilhører en bestemt klasse alt etter hvilken økonomisk rolle det har i samfunnet. Sosialistene mener at det er et naturlig motsetningsforhold mellom de ulike klassene, og hevder at all historie er historien om klassekamp.
     Ifølge sosialismen kan de store forskjellene mellom klassene bare utjevnes ved at det blir forbudt for privatpersoner å eie fabrikker og andre produksjonsmidler, og at alle isteden eier disse produksjonsmidlene i fellesskap. Dette betyr i praksis at de må eies av staten. Staten skal så sørge for at enhver får et arbeid i overensstemmelse med sine evner og interesser, og at alle får en lønn som er i overensstemmelse med de behov de har.
     I en overgangsfase fra det kapitalistiske samfunn må man ifølge sosialismens fremste teoretiker, Karl Marx, ha sterk statlig styring med alt som foregår i samfunnet, mens målet er å opprette et «klasseløst» samfunn. Når dette er oppnådd etter en viss tid med «proletariatets diktatur», er det ikke lenger nødvendig med en sterk stat – all strid og uenighet og konflikter har nemlig ifølge sosialismen sin bakgrunn i konflikter mellom klassene. Ved dette stadium vil staten oppløse seg selv, og man kommer da over i det klasseløse kommunistiske samfunn.




FASCISME

Denne ideologien oppstod i Italia i mellomkrigstiden. Lederen for den fascistiske bevegelsen var den tidligere sosialisten Benito Mussolini.
     Fascismen er en ideologi som hevder at staten er alt, individet er intet. Dette innebærer at hvert enkelt menneske på alle områder må underordne seg det staten bestemmer, uten tanke på egne ønsker eller eget velvære. «Fellesnytten foran egennytten» er et velkjent fascistisk slagord.
     Et fascistisk system inneholder altså lite rom for personlig frihet, og dette gjelder også innen det økonomiske liv. Retten til privat eiendom opprettholdes, men kun som en formalitet. Det er staten som tar de endelige avgjørelser når det gjelder disposisjon av eiendom; under fascismen skiller man altså eiendomsrett fra disposisjonsrett. Dette gjelder også forhold mellom arbeidsgivere og arbeidstagere, f.eks. blir lønninger og arbeidsforhold ikke avtalt mellom arbeidsgiver og arbeidstager, men mellom staten og organisasjoner som representerer arbeidsgivere og arbeidstagere, såkalte korporasjoner. En slik organisering av næringslivet sies derfor å være korporativ.
     Staten ledes av personer som ikke er valgt på demokratisk vis – demokrati og folkestyre er ifølge fascismen ensbetydende med kaos – og fremst av disse er «den sterke mann». For å få den store masse til å akseptere dette, bygges det opp en personkultus med en sterk dyrkelse av føreren. Det legges også stor vekt på gruppen man tilhører – og den gruppen fascismen legger vekt på er nasjonen: fascismen er altså sterkt nasjonalistisk.
     Nazisme – ordet er en forkortelse for nasjonalsosialisme – er en form for fascisme; det er vanlig å beskrive nazisme som fascisme pluss rasisme. Nazismen la også stor vekt på rasen som den foretrukne gruppen.
     Fascismen har, i motsetning til sosialismen, ingen intellektuell prestisje, og fascismen som politisk teori døde i 1945. Den hadde heller ingen store tenkere på sin side. Riktignok var den tyske filosofen Martin Heidegger nazist; i 1933 hevdet han at tiden for videnskap og akademisk frihet var over og at de intellektuelles oppgave fra da av var å tjene den nazistiske staten, men han arbeidet dog ikke med å «forfine» fascismen som politisk ideologi.



KAPITALISME

I motsetning til de ovennevnte politiske systemer, som betrakter gruppen – klassen eller nasjonen eller rasen – som det primære, og som derfor sies å være kollektivistiske, legger kapitalismen hovedvekten på det enkelte individ. Kapitalismen er derfor et individualistisk politisk system.
     Utgangspunktet for kapitalismen er teorien om individers rettigheter. Disse ble først formulert av John Locke på slutten av 1600-tallet. Han hevdet at alle mennesker i kraft av å være mennesker har visse naturgitte rettigheter. Rettighetsteoriene er meget omfattende, sentralt står eiendomsretten. Eiendomsretten oppstår ved at man ifølge Lockes formulering «blander sitt arbeid» med noe som ingen eier fra før ved f.eks. å dyrke jorda eller ved å bygge på et område ingen eier.
     Lockes politiske filosofi var utgangspunktet for den amerikanske revolusjon, og hans rettighetsteori kom til uttrykk i den amerikanske uavhengighetserklæringen: Ethvert menneske har visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken.
     I et konsekvent kapitalistisk samfunn gjelder individenes rettigheter totalt, uinnskrenket, absolutt – for de individer som ikke krenker andres rettigheter. Ingen har rett til å krenke disse rettighetene, ikke engang staten. Staten har ikke engang anledning til å krenke individers rettigheter når et flertall av befolkningen ønsker dette. Statens oppgaver i et kapitalistisk samfunn er således kun primæroppgavene, dvs. å beskytte individenes rettigheter. Dette skjer ved at staten sørger for politivesen, hvis oppgave det er å beskytte borgerne mot kriminelle; rettsvesen, hvis oppgave det er å dømme kriminelle og å avgjøre tvister som ikke blir løst på frivillig vis; og militærvesen, hvis oppgave det er å beskytte borgerne mot ytre fiender. Dette er de eneste oppgavene staten har. Staten skal verken drive skoler, helsevesen eller trygdeordninger, alt dette skal overlates til private. For å presisere at individers rettigheter gjelder fullt ut, omtaler man iblant dette systemet som laissez-faire-kapitalisme. (Uttrykket laissez-faire stammer fra 1600-tallets Frankrike, hvor det økonomiske liv var sterkt regulert av staten. Under et møte med endel forretningsfolk spurte finansminister Colbert hva han kunne gjøre for dem for å få hevet velstanden i landet, og en av dem svarte laissez nous faire – la oss være i fred.)
     De som er tilhengere av kapitalismen ser på hvert menneske som fullt ut istand til selv å leve sitt liv uten behov for noe overoppsyn verken fra staten eller Gud. Derfor vil enhver i et kapitalistisk samfunn ha rett til å arbe ide med hva han vil hvor han vil uten at det er nødvendig med tillatelse fra myndighetene, han kan skaffe seg eiendom uten konsesjon fra myndighetene, han kan produsere og selge til den han selv velger uten at myndighetene har noe med å blande seg inn. Kapitalismen er med andre ord et system hvor stat og økonomi er helt adskilt. Den eneste begrensning som alle må rette seg etter er at de ikke krenker andres rettigheter.
     Dette samfunnssystemet vil medføre at det kan bli forskjell på folk, alle er jo ikke like flinke eller like ivrige. Under kapitalismen vil noen derfor ha høyere levestandard enn andre. Ifølge tilhengerne av et kapitalistisk system er dette rettferdig; enhver blir belønnet etter sin innsats på det frie marked. De sier også at et fritt samfunn utløser produktivitet, kreativitet og skaperevne, og at levestandarden for alle derfor blir høyere enn i noe annet samfunnssystem.



VELFERDSSTAT

Det samfunnssystem som har flest tilhengere, og som er mest utbredt, er et system som må betraktes som en blanding av sosialisme og kapitalisme. Dette systemet anses av mange for å være en gylden middelvei mellom kapitalisme og sosialisme, og det har fått navnet velferdsstat.
     Velferdsstaten er et system som går ut på at staten i tillegg til primæroppgavene skal sørge for endel andre oppgaver som man anser for nødvendige, såsom skolevesen, helsevesen, trygdesystemer, regulering av økonomien, manipulering av pengeverdien, opprettholdelse av bosettingsmønsteret, osv. Det anses for nødvendig at staten tar seg av dette av «samfunnsmessige» hensyn.
     For å kunne finansiere alt dette kreves et høyt skattenivå. Man har plikt til å betale de skatter man er pålagt; disse skattene betraktes som en betaling til samfunnet for det man mottar av utdannelse, omsorg, helsestell, osv. I en velferdsstat vil det også være et omfattende lovverk som bestemmer retningslinjer for beslutninger som skal taes. Dette krever igjen et stort byråkrati.
     I et samfunn som er organisert på denne måten vil det være mange grupper som har ulik oppfatning om hvilke konkrete saker myndighetene skal ta seg av – noen vil f.eks. mene at det skal overføres skattemidler i form av støtte til jordbruket, andre mener at jordbruket ikke skal ha støtte, men at midlene isteden skal gå til f.eks. helsevesenet. Blant disse gruppene er det stor uenighet om slike detaljer, men om de fundamentale prinsipper for organiseringen av samfunnet er det ingen uenighet.
     Disse gruppene faller i en av to kategorier alt etter hvilken arbeidsmåte de har. Noen stiller direkte til valg, disse kalles politiske partier. Andre prøver å påvirke beslutningsprosessen ved øve direkte innflydelse på de folkevalgte beslutningstagerne; disse kalles pressgrupper. De politiske partiene har ofte et helhetssyn på hvordan samfunnet skal organiseres innenfor de rammer som velferdsstaten setter, mens pressgruppene kun har sine egne medlemmers situasjon for øye, de er ikke opptatt av helheten.



ANARKISME

Anarkisme er det politiske syn som går ut på at det ikke er behov for noen stat i det hele tatt. Staten anses som både unødvendig og umoralsk, og anarkister hevder at samfunnet bare vil fungere på en hensiktsmessig måte dersom staten opphører å eksistere.
     Ifølge anarkismen bør hvert menneske leve sitt liv som det selv vil, fullstendig uten noen form for uønsket innblanding fra andre. De hindringer som staten legger i veien for menneskelig aktivitet – lover, regler, forbud osv. – er kun skadelige og har aldri noen positiv effekt. En del anarkister vil også hevde at de tjenester kun staten tradisjonelt sett tilbyr – politi, rettsvesen og militærvesen – vil bli bedre ivaretatt av private firmaer. Andre anarkister vil hevde at det i et anarkistisk samfunn ikke vil være behov for politi- og rettsvesen i det hele tatt; de hevder at reelt sett finnes det ikke interessekonflikter mellom mennesker, siden menneskeheten egentlig er en stor organisme og hvert enkelt menneske kun er en del av denne organismen.



DEMOKRATI

Demokrati er den desidert mest utbredte styreform i Vesten. Ordet demokrati betyr folkestyre, og i et demokrati er det befolkningen selv (dvs. de voksne som er stemmeberettigede) som bestemmer hvordan samfunnet skal styres. Egentlig har alle demokratier idag et representativt demokrati, dvs. et styringssystem hvor folket velger de som skal styre. I praksis skjer dette ved at befolkningen med jevne mellomrom velger representanter til en nasjonalforsamling (eller et kommunestyre eller tilsvarende), og at denne avgjør hvordan de konkrete spørsmål som dukker opp skal behandles. Likevel kan viktige spørsmål legges frem for hele befolkningen til folkeavstemning.
     En viktig forutsetning for at et samfunn skal kalles demokratisk er at hvemsomhelst skal kunne stille til valg, og at valgene er hemmelige. Demokratiet er en styreform som har endel grunnleggende problemer. Et demokrati er et samfunn hvor folket styrer, og dette kan ikke bety annet enn at flertallet styrer. Hva så med mindretallets interesser? I antikkens Hellas ble Sokrates dømt til døden for å ha «villedet og ødelagt» ungdommen – og dette skjedde på demokratisk vis. (Vi regner i denne sammenheng antikkens Athen som et demokrati selv om store grupper – kvinner, eiendomsløse, slaver – ikke hadde stemmerett.) Likeledes kom Hitler til makten på demokratisk vis.
     Moderne tilhengere av demokratiet er selvfølgelig oppmerksomme på dette problemet, og de har forsøkt å formulere definisjoner av demokrati som innebærer at flertallet skal ta behørig hensyn til mindretallsgrupper. Men hvilke mindretallsgrupperinger man skal ta hensyn til, og i hvilken grad, må selvfølgelig fremdeles bestemmes av flertallet.
     Dette har ført til at selv om alle demokratier hevder at de respekterer ytringsfriheten, er det enkelte meninger det i praktisk talt alle demokratier er forbudt å gi uttrykk for, f.eks. rasediskriminerende eller blasfemiske holdninger.
     Et annet forhold er at alle (voksne) har stemmerett, uansett hvilken innsikt og forståelse de har av de problemer som oppstår i styringen av et samfunn. En sosiolog har via stemmeretten like stor innflydelse som en person som aldri har lest en bok i hele sitt liv.
     I et demokrati kan alle spørsmål som angår samkvem mellom mennesker avgjøres av flertallet, og dette medfører at demokrati er uforenlig både med sosialismen og med kapitalismen. Under sosialismen kan f.eks. eiendomsretten ikke innføres, og under kapitalismen kan ikke eiendomsretten krenkes – uansett hva flertallet måtte ønske. Demokrati som styreform henger derfor intimt sammen med velferdsstaten som samfunnssystem.






Hentet fra Filosofi.no

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt og merket med , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Fra filosofi.no om politikk

  1. Trude Hoel sier:

    Hei.
    Det er jo betenkelig at forfatteren av disse artiklene er ingen ringere enn leder av det Liberale folkeparti http://stemdlf.no/ Vegard Martinsen. Hans filosofiske beskrivelse av de politiske retningene er etter mitt syn svært farget av hans eget politiske ståsted. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s