Rett eller plikt til å leve ?

Om man leser wikipedia – står det følgende: Eutanasi (gresk eu god og thanatos død, «behagelig død») er bedre kjent under begrepet «dødshjelp» eller «barmhjertighetsdrap». Eutanasi går ut på å fremskynde en persons eller dyrs død med et ønske om å utføre noe godt, vanligvis for å ende lidelse.

Tilhengere av eutanasi sier at mennesker bør kunne velge at de ikke vil leve lenger, og at dødssyke pasienter blir gitt større respekt hvis de får ende sine lidelser enn om de holdes i live mot sin vilje. Filosofen Peter Singer har vært en av de mest fremtredende tilhengere av eutanasi, og går ut i fra et utilitaristisk synspunkt.[1][2]

Argumentene fra motstandere av eutanasi kan deles opp i to hovedkategorier: religiøse og av forsiktighetshensyn.

Mange religiøse mennesker, hovedsakelig kristne, mener at det ikke er en god handling å drepe noe, og at smertestillende medisiner er gode nok og at lidelse kan unngås hvis legene vil. Mange religioner ser også på livet som en gave fra Gud og at det enten er Hans (ikke ens eget), eller at å kaste det bort er en fornærmelse overfor Ham.

Den andre gruppen argumenter mot eutanasi går på at det ikke er i egen interesse å støtte det; til slutt vil alle lide, og legene kan bli fristet til å utføre eutanasi. Lovlig eutanasi kan muligens føre til at leger presser folk til eutanasi for å redusere medisinske utgifter, eller etter press fra familie eller andre.

Leger gir rutinemessig og lovlig medisinsk behandling til terminale (døende) pasienter som innbefatter store mengder smertestillende medikamenter. Dette gjøres først og fremst for å lette pasientens smerter, men det gis ofte i doser som kan sette ned kroppslige funksjoner og dermed redusere levetiden til pasienten. Leger som er imot eutanasi argumenterer kraftig mot at slik behandling er eutanasi.

Det bør bemerkes at selv i medisinsk overvåkede eutanasier er det i ca. en fjerdedel av tilfellene ‘komplikasjoner’, som ånderettstans som gjør døden alt annet enn behagelig. Les mer hva wikipedia skriver her

Hva går diskusjonen i ?

Aktiv dødshjelp er blitt et stadig mer aktuelt tema de siste årene. Det er svært kompliserte etiske og juridiske problemstillinger knyttet til dette emnet og spørsmålene som kommer opp er mange. Er livet ukrenkelig og hellig? Vil det å tillate aktiv dødshjelp være det samme som å si at noen liv ikke er verdt å leve? Og hvem i så fall kan ta avgjørelsen om hvilke liv det gjelder?

Man kan si at et menneske har rett til å leve, men har det plikt til å leve? De fleste vil nok være enig i at aktiv dødshjelp ville være det beste i noen tilfeller, men den største vanskeligheten vil være å lage et lovverk som skiller mellom forskjellige situasjoner. Jeg mener at hele saken til slutt kommer ned til et enkelt, men allikevel veldig vanskelig spørsmål. Hvilken verdi er viktigst, menneskets selvbestemmelsesrett (autonomi), eller livets ukrenkelighet? Enten blir menneskets verdighet best ivaretatt ved at man blir gitt valget om liv eller død, eller også ved at man signaliserer at livet er for verdifullt til å bli valgt vekk.

eutanasi

 

 

 

 

 

 

 

 

Som jeg allerede har sagt vil folk flest være enige i at dødssyke mennesker med store smerter burde få bestemme selv om de ønsker å fortsette livet sitt til de langsomt dør, eller dø en verdig død uten smerter og langpining. Vi går da ut fra at personen er mentalt frisk og oppegående og ikke har bedre dager innimellom da den ville endret mening om å leve eller dø.

Hvis vi er enige om dette kan vi si at selvbestemmelsesretten til mennesket er viktigere enn livets ukrenkelighet. Men hvis det da er selvbestemmelsesretten som er det avgjørende i forhold til dødshjelp-problematikken, kan en vel ikke samtidig sette kriterier for hvem som skal få lov til å dø og hvem som ikke skal det. En kan ikke tillate enkelte mennesker å bestemme over liv og død mens andre blir nektet det. Hvem skulle i så fall være den som har makt til å si hvilke pasienter som kan dø og hvem som ikke kan det?

En metode å skille mellom forskjellige tilfeller kunne være å operere utelukkende med kroppslige kriterier. For eksempel kunne man si at folk som var fysisk friske og uten smerter ikke ville ha noen mulighet for å få aktiv dødshjelp. Men dette ville diskriminere folk med psykiske lidelser. Hvem kan avgjøre at det er lettere å leve med en psykisk sykdom enn med en fysisk sykdom eller skade?

Og med hvilken rett kan samfunnet tvinge et menneske som har levd med angst hele livet til å fortsette en grusom tilværelse? Samtidig er det nesten umulig å la være å diskriminere tilfeller der pasienten er psykisk syk, for en person med mentale problemer er ofte en person som ikke er i stand til å se virkeligheten slik den er.

 For eksempel vil en deprimert person på en dårlig dag ofte ha et ønske om å dø, men kan etter noen dager eller uker ha glede av livet igjen. Da ville det vært litt uheldig å gi aktiv dødshjelp til en slik person, men har man selvbestemmelsrett så har man det…

Mange mennesker har angst for å dø. Denne angsten er ikke nødvendigvis for å være død, men for prosessen ”å dø”. Personen er da gjerne redd for smerter, for å miste kontrollen, og for å dø uten sjanse til å ta farvel med familie og venner. Her kommer aktiv dødshjelp inn som en løsning på problemet. Man kan dø raskt, uten smerter, og før man mister muligheten eller evnen til å avgjøre ting selv. I Nederland har det vært eksempler på at pasienter har fått aktiv dødshjelp for å komme en sykdom ”i forkjøpet”. Det kan være personer som er HIV-positive, men ennå uten symptomer på AIDS. De slipper på den måten unna fremtidige lidelser, og avslutter heller livet mens de har det bra. Hva da hvis en prøve var feil, hvis personen allikevel var frisk?

 Vi må også tenke på at de fleste mennesker som virkelig ønsker å dø, har mulighet til å fikse det selv. I mange tilfeller er selvmord en lite gjennomtenkt handling som blir utført i en periode der personen er deprimert og ikke ser noen løsning på problemene. Jeg synes dette er et godt sitat: ”suicide is a permanent solution to a temporary problem”. Og det er riktig så lenge problemet faktisk et midlertidig. En av utfordringene med aktiv dødshjelp vil være å finne ut når problemene kan sies å være kroniske. Dersom det ikke er muligheter for bedring mener jeg at å få hjelp til å dø vil være det rette. Tilbud om aktiv dødshjelp i en periode som i øyeblikket synes håpløs men sannsynligvis vil kunne bedre seg ville være feil, og ville sannsynligvis bare lokke flere til å begå selvmord. En relativ enkel løsning på det problemet ville være å innføre en lov om at ønsket om aktiv dødshjelp må vare ved over en lengre periode, men mange mennesker er deprimerte over flere år, og hvor lenge skal mennesket bli tvunget til å leve for at man skal være sikker på at det virkelig ønsket å dø?

 Noe som er lett å glemme er at bak hver person som ønsker å dø står det familie, slekt og venner som kanskje ikke holder ut tanken på å miste det mennesket. Kanskje er dette et argument som ikke betyr noe. Kanskje er det totalt opp til personen selv å bestemme over sitt eget liv og sin egen død, men det er viktig å huske på at en så alvorlig avgjørelse ikke bare påvirker hovedpersonen, men også mange andre og deres liv.

 Noen kan også argumentere at leger skal redde liv, ikke ta liv. Dør pasienten, så dør pasienten, men jobben til legen skal uansett være å gjøre sitt ytterste for at livet skal reddes. Og hva har legene å si selv? Bør de være i stand til å nekte å utføre aktiv dødshjelp? Det ville ikke være rett å tvinge noen til å utføre mord, som AD på sett og vis er, da det kan stride veldig mot deres egen moral.

 Av og til er situasjonen at pasienten ikke selv har mulighet til å si hva den ønsker. Han eller hun er kanskje bevisstløs og blir holdt kunstig i live, uten at det er spesielle ting som tyder på at de noen gang vil våkne opp igjen. Eller pasienten kan ha fått en omfattende hjerneskade som gjør at de ikke er i stand til å uttrykke seg eller tenke i det hele tatt. Da er det enda vanskeligere å bestemme hva som skal gjøres. Hvis de ville dødd uten medisinsk hjelp til å leve, har legen eller helsepersonellet her lov til å utføre passiv dødshjelp. I disse situasjonene har man også hensynet til de pårørende å tenke på, og det er nok rett å la de få være å bestemme hva som skal skje.

 Etter nå å ha sett mye på de negative sidene og effektene ved AD skal jeg nå se på de positive sidene. For positive sider må det jo være, ellers hadde det aldri vært noen sak i det hele tatt. Først kan jeg si det helt åpenbare. Mennesket vil være herre over seg selv, og det liker ikke at andre skal bestemme hvordan ting skal gjøres. Livet er noe av det eneste som er absolutt ditt, og hvorfor da, kan noen andre si om du skal beholde det eller ikke. Du selv burde være den personen som er best i stand til å si om livet ditt er verdt å leve eller ikke, og når du vil avslutte det burde være helt opp til deg selv.

 Å la en person dø kan være barmhjertighet, i noen situasjoner mye mer barmhjertig enn å prøve å holde personen i live. Noen ganger kan det faktisk også være en lettelse for de pårørende. Jeg kan forestille meg hvor vondt det ville vært å ha en nær person som lå for døden i smerter og lidelse. Hvis man da også visste at personen ville dø uansett, men få det verre og verre etter hvert, bli pint i hjel, da ville muligheten for AD virket som redningen. Det ville vært muligheten til å få en verdig avslutning, å kunne ta en skikkelig avskjed og så være ferdig med det.

 Noen spør hvor autonome vi er i livets sluttfase, de mener gjerne at siden situasjonen kan være utpsykende vil man ikke være helt seg selv, og ikke være i stand til å ta en slik avgjørelse. Jeg mener at hvis vi er så lite tilstedeværende at vi ikke er i stand til å ta en slik beslutning, hvilken glede har vi da av livet? Og hvis vi ikke har glede av livet, hvorfor skal man da ”på død og liv” leve?

 Et annet argument, ikke så ”snilt”, men allikevel noe man kan nevne er det økonomiske. Helsebudsjettet er relativt stramt, og er det ikke da bedre å bruke pengene på å redde folk som ønsker å bli reddet, og folk som fortsatt har tid til å bli reddet, enn å gå inn for å redde de som helst vil dø, og kunstig holde liv i mennesker som kanskje ikke engang er bevisste og sannsynligvis aldri kommer til å bli det igjen? Det er vel bare prioriteringer? Mange kreftpasienter kunne blitt reddet hvis de hadde kommet til operasjon tidligere, men det har vi ikke penger eller kapasitet til.

 En undersøkelse MMI har gjennomført på oppdrag fra Magasinet, viser at sju av ti nordmenn er positive til aktiv dødshjelp. Dette er oppsiktsvekkende. Det viser hvor liberale nordmenn er på dette området. Vi ønsker å bli friere og få bestemme mer over våre egne liv. En annen ting det viser er at kristendommen har fått mindre makt i Norge de seinere årene. Mange kristne er mot aktiv dødshjelp, fordi å ta et liv strider mot den kristne troslæren. Et av de ti budene er at ”du skal ikke drepe”, og for mange er dette den absolutte sannheten, en lov som skal følges uansett omstendigheter. Livet er hellig og skal ikke krenkes. Noen mener gjerne at livet er gitt mennesket fra gud, og at det derfor ikke kan eller bør ødelegges av mennesker. Det var tydelig i MMI’s undersøkelse at de kristne var en av de gruppene som var mest mot aktiv dødshjelp. Dette betyr selvsagt ikke at alle kristne er mot det.

 Nå har jeg prøvd å se saken fra begge sider. Personlig vet jeg ikke helt hva jeg skal synes. I utgangspunktet er jeg for. Jeg synes det er rett at mennesker skal få mulighet til å bestemme over sitt eget liv selv, og dermed også over sin egen død. Hvorfor skal et menneske som ønsker å dø bli tvunget til å leve et liv det ikke ønsker?  Men jeg ser også alle komplikasjonene ved en slik lovgiving. Det er også viktig å kunne se saken fra alle sider. Mange vil si at ”selvsagt må folk få bestemme selv”. De fleste av dem ville ikke sagt det etter å ha sett nærmere på saken fra forskjellige vinkler, for så enkelt er det ikke.   

 Uansett bør hensynet til pasienten være det mest sentrale i alle situasjoner. Det høye målet bør ikke være å holde mennesket i live for enhver pris, men å prøve å gjøre det som er best for enkeltindividet, altså, i noen tilfeller å få dø på en human måte.

 Konklusjonen min er at mennesker med uhelbredelig liten lyst til å leve bør få hjelp til å dø – folk som aldri kommer til å nyte livet igjen har etter min mening ingen grunn til å leve heller. Men her er det ikke noe fasitsvar, alle kan ha sin egen mening om dette uten at noe er rett eller galt. Jeg tror at utviklingen i Norge går mot den Nederlandske modellen, kanskje blir vi det andre landet i verden med legalisert aktiv dødshjelp? Det gjenstår å se.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Ett svar til Rett eller plikt til å leve ?

  1. Det er bra at du tar opp viktige og ømtåelige tema, du belyser mange sider og skriver godt. Du har en blogg jeg stadig er innom:-) Denne gangen vil jeg kommentere med å fortelle en historie som endret mine holdninger.

    Jeg befant meg på flyet hjem fra Tahiti, hvilket er en distanse så lang at det å lese føles som en naturlig del av opplevelsen. I lommen på flysetet hadde noen glemt igjen et fyldig fagtidskrift for Amerikanske leger. Hovedtemaet i dette nummeret var nettopp dødshjelp, både passiv og aktiv.

    FØR denne flyreisen hadde jeg vært av dem som hadde proklamert til alle mine venner og hele slekten at jeg ville foretrekke å dø – fremfor å være samfunnet og dem til byrde. I tillegg til at jeg ønsket å kunne velge bort et «meningsløst» liv og antakelig uutholdelig smerte.

    Det var mange ulike vinklinger og intervjuer i dette fagbladet og jeg leste det omigjen og omigjen.

    Da jeg var vel tilbake i Norge, forteller mine foreldre at min før så spreke tante hadde falt om, lå i koma og hadde hatt en utposning på hjernen som forårsaket det at hun heretter ville bli pleietrengende 24 timer i døgnet, dersom hun våknet opp fra sin tilstand. Artikkelen om dødshjelp ble plutselig så reell, så grunnleggende for egne og nå endrede holdninger.

    Jeg hadde lest intervjuer og analyser av mennesker som opplevde akkurat dette, som hadde våknet opp og fortalte om sin livslengsel – selv om de ikke klarte å kommunisere, og hvordan de aller fleste fikk tilbake ønsket om å leve fremfor å dø, når de svevde mellom liv og død – og ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Mange leger påstod at det er mulig å kommunisere med mennesker selv ETTER at de er «våknet» opp, og har mistet språket og eventuellt er totalt lamme. Det handler visstnok om å lete etter kommunikasjonsteknikker. (Forandring i hjertelyd, pust, bevegelser på øyet, en rykning i finger for eksempel.) Ja, det er kostbart – men, hvem er vi til å vurdere hva ditt liv er verdt hvis du vil leve allikevel. Hvordan vet du hva du vil, før du har opplevd å nesten dø, eller miste det du før trodde var meningsfyllt og tenk om DU er den som allikevel ønsker å leve videre. Selv med smerter, selv ute av stand til å klare deg selv. Hvor går grensen? Hvem kan fortelle hva som noen opplever som meningsfyllt og andre ikke?

    Jeg leste om hauger av pasienter som fortalte om sine minner fra da de var i koma, som gjenfortalte alt som hadde skjedd dem. Og jeg leste om alle de legene som påstod hardnakket at dette vet alle leger, men mange klarer ikke å ta det innover seg.

    For det med «meningsfyllt» liv er som regel hovedtanken bak holdninger til leger eller oss andre om hvorfor eller hvorfor ikke noen tror de vil leve.
    Frykt for smerter er også tungtveiende.

    Det som viste seg har skjedd i land der dødhjelp er lov – er at de fleste som jobber med det får store traumer i sinn og sjel. De er med på å ta liv, noe som etterhvert ødelegger empatiske evner, nattesøvnen og den mentale tilstand generellt. Spørsmålene de lever med er: så jeg det i blikket, den «bønnen» om å la meg få leve var der? Er jeg så sikker på at nå var pasienten dårlig nok til at vi skulle forkorte livet. Burde vi la x leve litt til, for å se om det fantes medisiner? Vil datteren klare å leve med at hun sa det var nok nå, og dermed pga sine egne frykter gripe inn i prosessen – som egentlig ingen andre enn den som ligger der aner hvordan er.

    På noen sykehus og steder der arrangert dødshjelp er lovlig, spiller økonomien også inn. Leger og pleiere fortalte at det ble et «press» enkelte ganger på å få fortgang i prosessen – nye ventet. De mente at det ikke ble gitt nok tid til å evaluere hvorvidt de var kompetente til å avgjøre om døden skulle inntre – for det er nok av de ensomme sjeler i verden som har undertegnet slike dokumenter. De er alene og har ingen til å snakke for seg, annet enn et signert dokument som gir noen rett til å drepe dem hvis a, b eller c skjer.

    Alle disse ulike traumene ble sammenlignet med traumer som mange militære opplever etter å ha vært i krig og dermed vært både vitne eller «skyld» i at liv har gått tapt. Mange av disse sliter med sterke mareritt og lavere terskel for å forholde seg til liv og knytte bånd til andre mennesker.

    Det å leve videre med at man har forkortet andres liv, var i følge alle disse artiklene så inngripende at det i seg selv var viktigere å ta hensyn til enn om pasienten i ren egoisme tror de vil helst dø.

    Noen leger følte seg FORPLIKTET til å utføre dødhjelp, fordi det var praksisen der de jobbet, og jobb trengte de.

    Skal prøve å slutte av, selv om temaet kan skrives videre på like mye som det har allerede vært skrevet om før. Min tante våknet tilslutt opp, og er døgnkontinuerlig pleietrengende. Med masse trening og iherdig innsats av familien hennes og leger, pleier og opptreningssentre virker det som om hun absloutt er takknemmelig for å leve.

    Pappa var og skulle hjelpe meg i hagen for noen år siden. Han faller om, og jeg finner ingen puls. MEd ambulansen på tråden og i gang med hjertekompresjon (det er for langt til nærmeste sykehus til ikke å gjøre dette samtidig) så våkner pappa opp igjen. Utrolig lykkelig for å få leve lengre.

    Jeg har endel mennesker rundt meg i tillegg som jeg har vært så heldig å bli kjent med, som har opplevd både det å miste, det å bli reddet fra døden og som har overlevd sykdommer, bilulykker og fått kvestelser de lever videre med.

    Felles for alle disse, er takknemmeligheten for livet. Takknemmeligheten for at de får delta slik de er, og de fleste har endret sin holdning til de «store» ting i livet. Det er det å være, kjærlighet og sine nærmeste som teller. De viser en takknemmelighet for det å være til som vi andre har noe å lære av.

    For det er det jeg egentlig med alle disse ordene vil si: Livet er en gave, livet er ment til å være godt. Hvem er noen som mener at et annet liv ikke er meningsfyllt nok – eller som vet hvordan det er å dø?

    Gang på gang ser vi for eksempel kreftpasienter som er inne i siste fase av livet, det er DE som forsoner seg med døden, det er de som trøster oss andre og viser en styrke vi andre aner lite om. Det er De som ber oss være takknemmelige, være gode med hverandre og de ville gitt både armer, ben og alt de eier for å kunne leve lengre. Nesten alle ønsker det.

    Jeg ønsker at noen skal ha lyst, mulighet og evne til å holde liv i meg. Så glade i meg ønsker jeg at noen der ute er, at de tror at selv fra en sykeseng uten ord at jeg kanskje har det godt. At ikke en kald lege med dårlig tid sammen med en avstumpet sykehuspleier skal si at: » Nei, hun kan jo ikke leve lengre – hun kan jo ikke fly lengre. Vingene er knekt og glorien har falt av».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s