NDO – Nær døden opplevelse

Hvordan er det å dø? Selv om de fleste av oss frykter døden i større eller mindre grad, er det nå stadig flere mennesker som har «kommet tilbake» fra en tilstand nær døden og har fortalt historier som vanligvis går på både hyggelige og sågar morsomme opplevelser ved dødens dør.
For mange med slike opplevelser virker det hele som udiskutable beviser for et liv etter dette, og de dype effektene, opplevelsen etterlater hos dem synes som ytterlige bekreftelser. Som en kontrast er disse opplevelsene for mange vitenskapsfolk kun hallusinasjoner produsert av den døende hjernen og ikke av noen større interesse enn en særlig levende drøm.
Hva er så riktig? Er nær døden-opplevelsene (NDO) forspillet til vårt liv etter døden eller den aller siste opplevelsen vi har før glemselen? Jeg vil argumentere for at ingen av delene er riktig: NDO gir ingen beviser for liv etter dette og vi kan best forstå dem ved å se på neurokjemi, fysiologi og psykologi. Men de er langt mer interessante enn noen drøm. De virker fullstendig reelle og kan forandre folks liv. Enhver tilfredsstillende teori må forstå også dét – og dette leder oss til spørsmål. omkring sinn, selvet og bevissthetens natur.
Frem mot slutten av siste århundre gjorde den fysiske vitenskapen og den nye teorien om evolusjon store fremskritt. Men mange mennesker følte at vitenskapen var i ferd med å fortrenge de tradisjonelle ideene om ånden og sjelen. Spiritismen begynte å florere og folk strømmet til medier for å få kontakt med sine døde venner og slektninger «på den andre siden». Spiritister påsto og påstår stadig at. de har funnet beviser for overlevelse av døden.
I 1882 ble Society for Psychial Research dannet og seriøs forskning på fenomenene ble satt i gang. Men noe tilfredsstillende bevis for overlevelse mangler stadig, etter over 100 år. (Blackmore 1988.) I 1926 utgav den psykiske forskeren og medlem av Royal Society, Sir William Barrett en liten bok om visjoner på dødsleiet. Den døende så tilsynelatende andre verdener og de til og med så og snakket med de døde. Noen hørte musikk og av og til kunne de tilstedeværende se ånden forlate kroppen.
Med moderne medisinske teknikker har slike visjoner som disse blitt langt mindre vanlige. I de dager døde folk hjemme med liten eller medikasjon, og de var omgitt av familie og venner. I dag dør de fleste på et sykehus og da altfor ofte alene. Paradoksalt er det også forbedret medisin som har ført til en økning av ganske forskjellige rapporter – de om nær døden-opplevelser.
Gjenoppliving fra stadig mer alvorlige hjerteanfall har ført til beretninger om ekstraordinære opplevelser (selv om dette ikke er den eneste årssaken til NDO). Disse ble i stor utstrekning oversett inntil for ca. 15 år siden, da Raymond Moody (1975), en amerikansk lege, publiserte sin bestselger «Life After Life». Han hadde snakket med mange mennesker som var «kommet tilbake fra de døde». Og han satte sammen en beretning om typiske NDO. I denne idealiserte opplevelsen hører en person seg selv erklære seg død. Så oppstår en høy summende eller syngende lyd og en lang, mørk tunnel. Han kan se sin egen kropp på avstand og følge med i det som skjer. Snart møter han andre, og en «skikkelse av lys» som viser ham et playback av hendelser fra hans liv og hjelper ham med å vurdere det. På noen punkter kommer han til en barriere og forstår at han må dra tilbake. Enda han nå føler både fryd, fred og kjærlighet drar han tilbake til kroppen og livet. Senere forsøker han å fortelle andre om dette, men de forstår ikke, og snart gi r han opp. Men opplevelsen gjør et dypt inntrykk på ham, spesielt hans syn på livet etter dette.
Mange vitenskapsfolk reagerte med mistro. De gikk ut fra at Moody i det minste overdrev, men han fremholdt at ingen hadde vært oppmerksom på opplevelsene tidligere fordi pasientene var redde for å snakke om dem. Men så ble det gjort ytterligere undersøkelser. En cardiolog hadde snakket med mer enn 2.000 mennesker over en periode på nesten 20 år og han påsto at over halvparten av dem kunne berette om opplevelser av Moody-typen (Shoonmaker, 1979). I 1982 viste en gallup at 1 av 7 voksne amerikanere hadde vært døden nær og at ca. 1 av 20 hadde hatt en NDO. Det kunne se ut som om Moody, i det minste i støre trekk, hadde rett. Under mine egne undersøkelser har jeg kommet over en rekke rapporter som denne, som er sendt meg fra en kvinne på Kypros: [Her følger en kort beretning av det helt typiske slaget som vi ikke tar med her. Red.]
I løpet av noen få år var noen av de grunnleggende spørsmålene blitt besvart. Kenneth Ring (1980) ved Universitetet i Connecticut tok for seg 102 mennesker som hadde vært døden nær og fant at nesten 50% hadde hatt hva han kalte «a core experience». Han delte denne inn i fem stadier: fred, adskillelse fra kroppen, inntreden i mørke (som tilsvarer tunnelen), oppdagelse av lyset og inntreden i lyset. Han fant at de senere stadier ble nådd av færre mennesker, noe som synes å innebære at der er et ordnet sett av opplevelser som venter på å utfolde seg.
Et interessant spørsmål er om NDO kan være kulturspesifikke. Den beskjedne forskning som finnes antyder NDO i andre kulturer har den samme grunnstruktur, selv om religiøs bakgrunn later til å influere på måten den blir oppfattet. Noen få NDO er sågar blitt undersøkt hos barn. Her er det interessant å legge merke til at barn nå for tiden i de fleste tilfellene ser levende venner i stedet for de som er døde. Dette trolig fordi deres lekekamerater svært sjelden dør av sykdommer som skarlagensfeber eller kopper. (Morse et al. 1986). Lese mer ?
image002
Fra Daria.no
En dame som nesten døde som en reaksjon på med medisin.               
Tunnelopplevelse.
«Jeg spilte golf da en storm var i anmarsj da jeg ble truffet av lynet. Jeg svevde over kroppen min noen få sekunder og deretter følte jeg meg selv sugd opp denne tunnelen. Jeg kunne ikke se noe rundt meg, men jeg hadde en følelse av at jeg beveget meg meget raskt framover. Jeg var klart inne i en tunnel og jeg visste det da jeg så dette lyset i den andre enden bli større og større.»
 
 
 
image003
– En bilselger fra Sørstatene etter å ha blitt truffet av lynet
 
Uvilje til å returnere til kroppen.
«Etter tilbakeblikket av mitt liv ville jeg ikke returnere til min kropp. Jeg hadde det komfortabelt der jeg var, og lyset som omgav meg var ren kjærlighet. Han (lysvesenet) spurte meg om jeg ville gå tilbake og jeg sa, «Nei». Da sa han til meg at jeg måtte gå tilbake, at det var mer arbeid som måtte bli gjort. Jeg ble deretter sugd tilbake inn i min kropp. Det er ikke andre måter å beskrive det på. Plutselig lå jeg bare der, mens jeg så opp på en doktor med noen skarpe gjenstander i sine hender. For et øyeblikk ble jeg sint fordi jeg ble bragt tilbake til livet. «Gjør aldri dette mot meg en gang til!» sa jeg. Det var et sjokk for min venn som hadde arbeidet så hardt for å redde meg».
– En kardiolog som ble brakt til bevissthet igjen av sin kollega
image004
Fortellinger av barn:
Mennesker av lys.
«Ved enden av tunnelen ble jeg møtt av en gruppe mennesker. De glødet alle sammen fra innsiden som lanterner. Hele plassen glødet på samme måten, som om alt inni var fylt med lys. Jeg kjente ingen av menneskene som jeg møtte, men det virket som om de alle sammen elsket meg veldig høyt.»
 
 
Noen har også betraktninger omkring en gud som måtte finnes, da livet etter døden ikke har noen mening uten en gud ? Ars Ethica
 
Når man er døden nær, kan man oppleve å se kraftig lys eller å være utenfor sin egen kropp. Slike opplevelser har tilsynelatende mer med drømmer enn med døden å gjøre.
Av Gorm Palmgren
 
Folk som har sluppet levende fra å ha sett døden i øynene under en ulykke eller alvorlig sykdom, kan ofte fortelle hvordan livet passerte revy for dem, at omgivelsene eksploderte i et skarpt lys, eller at de trådte ut av sin egen kropp og betraktet den på avstand. Nesten 10 prosent av alle som har overlevd hjertestans, kan fortelle om slike nær døden-opplevelser, som ofte har et religiøst tilsnitt og kan gi en intens lykkefølelse. Ifølge en amerikansk forsker kan opplevelsen skyldes at man drømmer når kroppen utsettes for ekstrem belastning.
Nær døden-opplevelser minner nemlig mye om det helt ufarlige og temmelig vanlige fenomenet man kaller søvnlammelse. Det kan oppstå når man ligger i sengen og nettopp har våknet av en drøm. I et par sekunder er kroppen lammet slik at man verken kan røre seg eller snakke, og lyd- og synsinntrykk forvrenges til en form for hallusinasjoner. Det er ofte fredfylte forestillinger om paradiset, der man bare har lyst til å slappe helt av, men det kan også være marerittaktige opplevelser av helvete, der man føler avmakt ved ikke å kunne handle.
I et forsøk på å finne årsaken til de hittil uforklarlige nær døden-opplevelsene bestemte den amerikanske nevrologen Kevin Nelson ved University of Kentucky seg for å undersøke hvor stor likheten mellom de to fenomenene egentlig er. Hans hypotese var at hvis man er tilbøyelig til søvnlammelse, kan tilstanden kanskje oppstå spontant og utløse en nær døden-opplevelse hvis kroppens livsfunksjoner er truet. Resultatene av undersøkelsen, som ble offentliggjort i 2006, viste seg å støtte teorien.
Et spørreskjema avgjør saken
Kevin Nelson fant frem til 55 personer som en gang i livet hadde hatt en nær døden-opplevelse. Opplevelsen er forskjellig fra person til person, og det eksisterer ingen fast definisjon av hva en slik opplevelse egentlig er, men ofte benytter man seg av et spørreskjema som ble utvik­let av psykiateren Bruce Greyson i 1983. Der må personen ta stilling til i hvilket omfang forskjellige elementer inngikk i opplevelsen. De 16 elementene er inndelt i fire klasser, som omfatter henholdsvis sansene, følelsene, vrangforestillinger og spirituelle opplevelser.
For hvert element kan man få 0, 1 eller 2 poeng, og hvis summen er minst 7, er det ifølge Greyson en ekte nær døden-opplevelse. De fleste av de 55 frivillige forsøkspersonene som hadde sluppet gjennom nåløyet, hadde hatt sine opplevelser i forbindelse med hjertestans, drukningsulykker eller trafikkulykker, mens nær døden-opplevelsen hos andre var kommet ved forgiftning, allergisk reaksjon eller lynnedslag. Som kontrollgruppe valgte Kevin Nelson ut et tilsvarende antall frivillige som på alle måter tilsvarte forsøksgruppen, men som aldri hadde hatt en nær døden-opplevelse.
De to gruppene ble nå spurt om sine erfaringer med søvnlammelse, og om de i tilknytning til innsovning eller oppvåkning noen gang hadde opplevd hallusinasjoner, for eks­empel å se personer og gjenstander eller høre stemmer, musikk og lyder som ikke var der i virkeligheten. Dessuten skulle de svare på om de noensinne hadde våknet med følelsen av å være lammet og ute av stand til å bevege seg, eller om de hadde opplevd at bena plutselig ga helt etter under dem mens de var våkne. Undersøkelsen viste at mens bare 13 av de 55 frivillige fra kontrollgruppen kunne nikke gjenkjennende til minst én av disse opplevelsene, gjaldt det for hele 33 av personene i forsøksgruppen som hadde hatt en nær døden-opplevelse.
Døden er bare søvnlammelse
Mens personene fra forsøksgruppen som regel hadde opplevd både syns- og hørselshallusinasjoner sammen med følelsen av lammelse, hadde alle personer så nær som to fra kontrollgruppen maksimalt vært utsatt for én av disse opplevelsene. Med andre ord forekom søvnlammelse altså både oftere og i en mer omfattende utgave hos personer med en nær døden-opplevelse bak seg. Disse resultatene har overbevist Nelson om at nær døden-opplevelser er en ekstrem form for søvnlammelse og i virkeligheten har mer til felles med drømmesøvn enn med døden.
Denne teorien blir støttet av at nær døden-opplevelser også forekommer i situasjoner som overhodet ikke er livstruende. En amerikansk undersøkelse fra 1990 har for eksempel vist at bare halvparten av en gruppe personer med nær døden-opp-levelser hadde egentlig vært i livsfare. I forbindelse med søvnlammelse oppstår hallusinasjonene fordi drømmesøvnen plutselig blir aktivert i den ellers våkne hjernen når man er i ferd med å falle i søvn. Men de kan også forekomme under oppvåkning hvis drømmesøvnen fortsetter selv om hjernen ellers er våken. Vi vet at drømmesøvnen, så vel som søvnsyklusen, kontrolleres i hjernestammen som forbinder selve hjernen med ryggmargen. Hjernestammen kontrollerer imidlertid også sentralnervesystemets livsnødvendige funksjoner som åndedrett, hjerte og blodtrykk.
Forskerne vil måle i hjernen
Hvis blodtrykket faller som følge av hjertestans, eller oksygeninnholdet i blodet kommer faretruende langt ned fordi lungene er satt ut av funksjon, blir hjernestammen alarmert ved hjelp av den såkalte vagusnerven. Men Kevin Nelson tror at en kraftig aktivering av vagusnerven under en livstruende ulykke også helt utilsiktet kan komme til å utløse drømmesøvnen. Inntil videre er det bare en teori, men det er likevel noe som tyder på at det godt kan være tilfellet.
I 2002 viste for eksempel meksikanske forskere at hvis vagusnerven hos katter ble stimulert med elektroder, utløste det nesten øyeblikkelig drømmesøvn hos dyrene selv om de hadde vært lys våkne før den elektriske stimuleringen. Kevin Nelson har også en forklaring på hvorfor nær døden-opplevelser nesten alltid er behagelige, mens søvnlammelse i mange tilfeller kan være skremmende. I farlige eller direkte livstruende situa-sjoner aktiveres vår kjemp eller flykt-reaksjon som setter kroppen i alarm-beredskap slik at frykten dempes og man blir i stand til å handle rasjonelt.
Nær døden-opplevelser oppstår nettopp i forbindelse med alvorlige kriser, der de angstdempende mekanismene aktiveres og tilsynelatende holder alle ubehagelige tanker og forestillinger på avstand. Nå vil forskerne forsøke å måle hjerneaktiviteten hos personer mens de har en nær døden-opplevelse vel å merke uten å utsette dem for livsfare. Kanskje går det an å fremprovosere fornemmelsen av å tre ut av sin egen kropp eller å se lyset i enden av tunnelen. Og forskere som Kevin Nelson vil gjerne stå ved siden av og se hvor og når disse fenomenene faktisk oppstår i hjernen.
Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt og merket med , . Bokmerk permalenken.

4 svar til NDO – Nær døden opplevelse

  1. App Rankings sier:

    Again, awesome website.

  2. Pål sier:

    Jeg tror på livet etter døden. Jeg tror at det er sant.
    Jeg har selv opplevd å bli sentrifugert opp og ut av kroppen, tilbake igjen inn i kroppen. det var en helt nydelig opplevelse.
    Jeg har hatt denne opplevelsen 3 ganger over tiår. I det jeg skal dras ned i det sorte hullet
    vips så er jeg tilbake i min egen kropp.

  3. Ole Elvestad sier:

    Når dette skrives er vi halveis i 2011, og forkning har vist at dette fenomenet oppstår først da all hjerneaktivitet er borte.
    Forkerne kommer faktisk fler og fler aspekter ved dette som beviser at det virkelig er et liv etter dette.

  4. Joakim sier:

    Jeg ble påkjørt for 10 år siden, og var så nær døden man kan komme uten å faktisk dø. Dette skjedde ingenting med meg, ikke noen hvite lys, ingen engler med glorie på hodet eller gamle familiemedlemmer som møtte meg med åpne armer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s