Bli med og skriv på novellen om Truls !

Novellen om Truls begynner å ta form. Mange flotte bidrag, bidrar til en spennede kriminalnovelle man bør forsøke å gi ut i et magasin i fremtiden. Til nå bidrar  Geir Waaler, Veronica Samuelsen og undertegnede.

Det er bare å komme med innlegg, – jo flere jo bedre. Man kan gjerne kalle det en roman om det blir nødvendig. Hjertelig velkommen til å bidra !

Innleggene skriver du inn her

Novellen om Truls(Overskrift kommer siden)

Plutselig åpnet himmelen seg. Regnet gjorde ham klissvåt. På et øyeblikk. Mørke skyer lå over byen. Drammen var ikke et festlig sted når det regnet. Han lente seg godt under taket. Håpet på at det snart var over. Forbanna å bli våt akkurat nå. Før det store møtet. Det han hadde forberedt i flere uker. Også ble han våt.

mørke gater

Ut igjennom hullet i veggen på busskuret ser han rute 5 komme kjørende. Den skulle ta ham ned til sentrum og jernbanestasjonen.
Raskt tar han ett skritt frem og vifter med armen så bussjåføren skal se ham og stoppe. Mens bussen kjører ned bakkene mot byen. Det trommer på taket og han ser vindusviskerene går i vill fart over frontruten langt der fremme. “Hadde jeg bare kunnet spole frem til i morgen og det møtet var over” tenker han og grøsser. Han rakk å bli våt i nakken fra busskuret og inn på bussen.

blodpøl

Møtet er viktig. Kjempeviktig. Til og med ikke Tonje vet om møtet. Dette sjebnesvangre møtet som kom istand gjennom beskjeden på Facebook. Trusselen fra den ukjente. Som visste. Alt.
I flere måneder hadde han fryktet dette. Men at det skulle bli slik, hadde han aldri kunnet forutse. Hemmeligheten hans var ikke lenger noen hemmelighet. Noen visste for mye. Og det gjorde ham vettskremt.
Fremdeles sov han dårlig. Drømmene kom fremdeles flere ganger i uken. De skarpe bildene av jeansen, av skoene og av blodet. Det ildrøde blodet. Overalt.

Nede på Strømsø sentrum hopper han av bussen, går over byggeplassen og mot jernbanen. Han lurer på når de skal bli ferdige med all byggingen. Kan i farten ikke huske at han har lest veldig mye om det i Drammens Tidene. Toget som skal ta han til Sentralbanestasjonen i Oslo skal gå 1739 og være framme kl 1818. Der skal han møte manne. 12 minutter senere. Ved inngangen til østbanehallen har de blitt enige om. Han vet at det er byggevirksomhet der og. Skal det aldri ta slutt? Spent i hele kroppen setter han seg på toget og har hundrelappen klar. Billetten skal koste 89 kroner så han på nett før han dro hjemme fra.

nattoget
Kan det være en løsning på galskapen? Hvordan skal han klare å si til Tonje hva som har skjedd? Ok- han får ta møtet med facebok-mannen som kalte seg Tyster`n på meldingen han fikk i innboksen. “Jævlig feigt å ikke en gang si hvem han er” tenker Truls, og grøsser. Han er blitt våt på den ene foten, og registerer at det nok er hull i skoen.

I begynnelsen hadde det bare vært disse grufulle drømmene. Det var et tykt slør over erindringene fra virkeligheten, ikke ulikt skydekket som nå lå over Drammensdalen og tømte sin iskalde, våte last.

Det hadde tatt ham lang tid å innse at det han opplevde i drømmene faktisk hadde skjedd. At det ikke var et mareritt som forfulgte ham i drømme, men et mareritt som faktisk hadde funnet sted. Og i denne skrekkfilmen av flimrende minner hadde han vært uhyret. Freddy på Elm Street. Han var selve marerittet. Hvordan ellers kunne han forklare det?

nightmare on elm street freddy_thumb

Først drømmene, så puslespillet som falt på plass, myriaden av små spor i det virkelige liv som fortalte ham at det var virkelighetens skygge som plaget ham om nettene. Den grønne hårspennen på badet. Den istykkerrevne adresseboken. De små postitlappene med den ukjente håndskriften.

Det hadde tatt lang tid å overbevise seg selv om at det ikke bare var hjernen som spilte ham et puss. At han ikke var på vei til å bli et tilfelle for psykiatrien, men tvert i mot våknet opp til en erkjennelse som skremte vettet av ham. Å velge å tro at han var i ferd med å bli gal ahdde vært lettere. Men han husket hva moren hadde sagt en gang. Hvis du lurer på om du er gal, så er du ikke det.

Hun burde vite hva hun snakket om. Da han var liten hadde han ofte lurt på hvorfor moren ikke kunne bo sammen med dem, men heller ville bo i denne rare betongblokken i lier, omgitt av sykepleiere, leger og rare folk i slåberokker. Minnene falmet. Han hadde jo bare vært 6 år den gang de hadde…

En iskald regndråpe fant veien innenfor skjortekragen og lirket ham tilbake til virkeligheten. Virkeligheten. Han hadde vært der hele tiden . I virkeligheten. Først forundret, så forvirret, og nå vettskremt.

Han hadde fortalt gutta på jobben at det var svineinfluensa. Det gav ham noen dagers ekstra fri. Fri fra Tonje også. Hun var heldigvis sterkt hypokondrisk, og hadde regaert med å dra sporenstreks til sin mor i Notodden.

Lønnerud, Tolerud, Hallermoen… bussholdeplassene fløt forbi bussen. Alle forstadfolkene i sine forstadsklær, med sine forstadsholdninger og forstadsproblemer. Kunne han bare forsvinne i mengden, bli en av dem, bli usynlig. Men nei.

Han var ikke usynlig. Han hadde gjort noe få forstadsfolk hadde gjort, og noen visste det. Noen han ennå ikke visste hvem var. Grevling81, hva slags idiotisk profilnavn var det på Facebook. Ikke noe profilbilde, ingen venner. Bare en melding. Til Ham. Til Truls. En enkel setning, men det hadde vært nok

”Har du fått fjernet alle sporene etter henne? Globus Kafè, tirsdag klokken 11. Vær der!”

Konnerudbakkene var kortere enn vanlig, han ønsket bussen kunne gire ned, sakne farten, gi ham mer tid til å tenke. Tankene raste, det var for mange puslespillbiter som ennå manglet. En øde strekning med bare skog på begge sider, så skytebanen, så beboelse igjen. Flere stoppesteder, men ingen som skulle på eller av. Han ville være på jernbanestasjonen om 5 minutter. Derfra ville det være en kort spasertud til Globus Kafè og en som kalte seg Grevling81.

Han hadde selvsagt tenkt på politiet. Melde seg og si hva som hadde skjedd. Men hva hadde egentlig skjedd? Han lurte igjen på om han var i ferd med å bli gal. Det var sikkert 14. gang spørsmålet meldte seg, bare i dag. Men nei, ikke politiet. Ikke ennå. Han hadde hatt en velordnet tilværelse, men fosterbarn har det med å gjøre opprør. Vakthavende på Søndre Buskerud politidistrikt ville uten tvil heve øyebrynene mer enn ett hakk etter å ha slått opp rullebladet hans.

Nei, det fikk bli Globus Kafè. Og ”Grevling81” er absurd navn, og en absurd situasjon. Tonje ville garantert flippe ut on hun hadde fått ferten av denne suppa. Men Tonje var flere mil unna, Notodden. Det var ihvertfall det Truls trodde der han klokken 10.45 en tirsdags formiddag steg av den røde Konnerudbussen på Drammen jernbanestasjon.

De holdt på å bygge om hele det jævla området. Selv den svære rundkjøringen med statuen av de nakne damene hadde de tatt vekk. Truls tok seg i å lure på hvor statuen var nå? Uten å se seg om krysset han gaten og begynte å gå bortover mot den gamle kafèen i den sirkelrunde bygningen som ble kalt Globus. Han var for oppslukt av sine egne tanker til å legge merke til at han ble observert.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Kjekt å vite og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s