The Obamania

Jeg tenker så det knaker ! Men finner det egentlig uinteressant – sånn i det store og det hele !

Lurer på hvorfor jeg trenger å vite at Obama nå har mottatt en geitost, en selbuvott og en dårlig kommentar av en avsindig hysterisk journalist. Dette er informasjon jeg ikke trenger å vite. Obama stengte av hele E6 idag. Og da snakker vi hele den svære motorveien fra Gardermoen til Oslo – totalt kan jeg tenke meg deg er rundt 5 mil. Hvordan kan dette være mulig ? Les mer her 1)

Kan man ikke bare la være å si når og hvor han kommer, så ville man spart millioner i sikkerhetstiltak ? Eller er det ikke slik ? Les mer her 2)

Obama er en kult-figur blitt. En karismatisk leder som det kan prates om i dager og uker. Om alt han helt sikkert ikke kommer til å få til. Om alle visjonene og drømmene. Om fredsprisen. For meg kan han like godt få vitenskapsprisen eller toppe VG-listen. I don`t care ! Les mer her 3)

Allikevel må jeg si at mannen i mitt hode, nok er den mest spennende lederen verden har sett på svært lang tid. Han sier de rette tingene. Han utfører. Og han legger listen høyt. Det må da være bedre å la ham få prisen, enn en ukjent bakgårdsarbeider som arbeider for fred i en bitteliten provins i utkanten av verden. Han skaper blest. Hans omdømme skaper debatt. Også om fredsarbeide. Men langt viktigere miljøet. Og krigen som foregår i verden. Om alle konfliktene, – som det ser ut som om han har tatt på seg jobben med å løse helt alene. Les mer her 4)

Allikevel stusser jeg over alt viraket som norsk presse klarer å skape rundt dette. Det møter 10.000 mennesker opp på Karl Johan. Flott, tenker jeg. Da gjør de iallefall ikke noe gærnt i det tidsrommet. De er glade og de vil se en ekte helt. Et håp. Og det trenger vi alle. En som kan gi visjoner om en bedre fremtid. Og det gjør Obama utvilsomt. Noen løkhuer finnes jo. Det er de samme som alltid. De hadde protestert uansett hvem som hadde fått prisen. Men jo mer kjent, jo mer jobber de med faner, slagord og protest-tog. Jeg finnes ikke annet enn flau på deres vegne. Les mer her 5)

Alfred Nobel – The Man Behind the Nobel Prize

Since 1901, the Nobel Prize has been honoring men and women from all corners of the globe for outstanding achievements in physics, chemistry, medicine, literature, and for work in peace. The foundations for the prize were laid in 1895 when Alfred Nobel wrote his last will, leaving much of his wealth to the establishment of the Nobel Prize. But who was Alfred Nobel? Articles, photographs, a slide show and poetry written by Nobel himself are presented here to give a glimpse of a man whose varied interests are reflected in the prize he established. Meet Alfred Nobel – scientist, inventor, entrepreneur, author and pacifist.

Hjemmesiden til Nobels Fredspris

Oppfinner, forretningsmann, fredsvenn

 

Alfred Bernhard Nobel ble født i Stockholm den 21. oktober 1833. Familien besto av ingeniører og forretningsfolk. I 1842 flyttet Alfred med sin mor og søsken til St. Petersburg, hvor faren Immanuel Nobel hadde startet en våpenfabrikk noen år tidligere. Han produserte landminer til tsarens hær, og tjente gode penger. Alfred gikk ikke på skole, men fikk privatundervisning av gode lærere. Han behersket snart fire fremmedspråk og viste store evner i realfag, især kjemi.

Krim-krigens slutt i 1856 fikk ulykksalige følger for Immanuel Nobel og hans familie: Fabrikken gikk konkurs. Foreldrene og yngstesønnen Emil dro hjem til Sverige; de tre eldste sønnene ble værende i St. Petersburg for å se om de kunne få bedriften på fote igjen. Det var nå Alfred Nobel fattet interesse for nitroglycerin – en svært eksplosiv væske oppfunnet av italieneren Ascanio Sobrero. Nobel innså at det lå store penger i en industriell utnyttelse av sprengstoffet dersom man bare kunne finne en tryggere måte å håndtere det på. Etter omfattende eksperimenter fant han i 1863 frem til en lovende blanding av nitroglycerin og svart krutt som han markedsførte som «blasting oil». Den ble hans første av i alt 355 patenter, og et viktig skritt på veien mot det som skulle bli hans største suksess: oppfinnelsen av dynamitten.

Alfred Nobel tok ut patent på det nitroglycerin-baserte eksplosivet dynamitt i 1867. Året etter fikk han en ærespris av Det kongelige svenske vitenskapsakademiet for «viktige oppfinnelser til menneskehetens praktiske nytte». Han var mektig stolt av denne prisen. Opplevelsen var utvilsomt en viktig inspirasjonskilde til de vitenskapelige prisene han senere skulle opprette i sitt navn.

På denne tiden var Alfred Nobel allerede i ferd med å etablere seg som en fremgangsrik industriherre og forretningsmann; først i Europa, dernest i USA. Tross flere tilbakeslag – det mest tragiske var den store eksplosjonsulykken på Nobels sprengstoffabrikk i Stockholm i 1864 som kostet lillebroren Emil livet – bygde han seg opp til å bli en av datidens rikeste menn.

Som oppfinner og forretningsmann var Alfred Nobel målbevisst og full av selvtillit. På det personlige plan var han derimot beskjeden, nærmest sky. Han er blitt beskrevet som en ensom og rastløs grubler som var mye syk, og som aldri ønsket eller fikk sjansen til å stifte egen familie. Han kunne være hard og kynisk i sine forretninger, men var ifølge eget utsagn samtidig en misantrop og «superidealist». Han elsket litteratur, skrev dikt og skuespill i yngre år, og bygde opp en omfattende boksamling. Her lå kimen til hans beslutning om å opprette en litteraturpris til forfatteren av det beste verk «i idealisk riktning».

Men idealismen hadde også en politisk side: Alfred Nobel støttet dem som talte mot militarisme og krig, og ønsket å gi et bidrag til arbeidet for nedrustning og fredlig løsning av internasjonale konflikter. Her øvet den østerrikske forfatterinnen og fredsaktivisten Bertha von Suttner stor innflytelse på ham. De to var nære venner og brevvekslet gjennom en årrekke. Mye tyder på at opprettelsen av Nobels fredspris fremfor alt var inspirert av henne.

Alfred Nobel brukte flere år på å utarbeide sitt testamente. Den endelige versjonen, som er datert 27. november 1895, fastslo at mesteparten av hans veldige formue skulle avsettes til et fond for utdeling av årlige ærespriser i fysikk, kjemi, medisin eller fysiologi, litteratur og fred. Innholdet i testamentet ble først kjent etter hans død.

Alfred Nobel bodde mye av sitt voksne liv i Paris. I 1891 flyttet han til San Remo, Italia. Noen år senere kjøpte han Bofors jernverk og våpenfabrikker, anla en herskapelig residens i Karlskoga, og begynte så smått å forberede seg på å flytte hjem til Sverige for godt, enda så lite glad han var i den nordiske vinteren. Slik skulle det imidlertid ikke gå. Den 10.desember 1896 døde Alfred Nobel brått i sitt hjem i San Remo. (Bilde under: Nitroglyserin-fabrikken til Nobel)

Det finnes også en rekke andre – mer eller mindre tvilsomme fredsprisvinnere:

Fredsprisen er kanskje den høyeste utmerkelse et menneske kan få. Ansvaret som påligger de seks norske komitémedlemmene, er stort. Som alle andre, kan de gjøre feil. Mange feil er uopprettelige, men det bør ikke fredsprisen være, mener Randy Cohen, som kommenterer spørsmål om etikk i The New York Times.

Tilfellene Kissinger og Arafat

Cohen nevner spesielt Henry Kissinger og Yasir Arafat. Som sikkerhetsrådgiver i Det hvite hus og senere utenriksminister, var Kissinger med på opptrappingen av krigen han fikk prisen for å avslutte. Han deltok i beslutninger om teppebombing av Vietnam og Kambodsja. Han støttet brutale diktatorer i Latin-Amerika. Humoristen Tom Lehrer sa at «politisk satire ble overflødig da Kissinger vant fredsprisen». – Å la de åpenbart uverdige vinnerne forbli på denne ærefulle listen, og dermed fortsette å proklamere deres fortjeneste, er å gjenta en slags løgn. Komiteen bør revurdere noen av sine valg, og kreve tilbake medaljene og pengene, når det er påkallet, skriver Cohen. Kissinger blir oftest nevnt, men også andre vinnere er kontroversielle. Yasir Arafat hadde drevet væpnet kamp, noen vil si terror, i lang tid da han vant prisen i 1994, for en fredsavtale som aldri førte til fred, kanskje nettopp på grunn av Arafat. Han tok imot medaljen iført militær uniform. Fredsprisen er kanskje den høyeste utmerkelse et menneske kan få. Ansvaret som påligger de seks norske komitémedlemmene, er stort. Som alle andre, kan de gjøre feil. Mange feil er uopprettelige, men det bør ikke fredsprisen være, mener Randy Cohen, som kommenterer spørsmål om etikk i The New York Times.

Tilfellene Kissinger og Arafat

Cohen nevner spesielt Henry Kissinger og Yasir Arafat. Som sikkerhetsrådgiver i Det hvite hus og senere utenriksminister, var Kissinger med på opptrappingen av krigen han fikk prisen for å avslutte. Han deltok i beslutninger om teppebombing av Vietnam og Kambodsja. Han støttet brutale diktatorer i Latin-Amerika. Humoristen Tom Lehrer sa at «politisk satire ble overflødig da Kissinger vant fredsprisen». – Å la de åpenbart uverdige vinnerne forbli på denne ærefulle listen, og dermed fortsette å proklamere deres fortjeneste, er å gjenta en slags løgn. Komiteen bør revurdere noen av sine valg, og kreve tilbake medaljene og pengene, når det er påkallet, skriver Cohen. Kissinger blir oftest nevnt, men også andre vinnere er kontroversielle. Yasir Arafat hadde drevet væpnet kamp, noen vil si terror, i lang tid da han vant prisen i 1994, for en fredsavtale som aldri førte til fred, kanskje nettopp på grunn av Arafat. Han tok imot medaljen iført militær uniform. Les mer her 6) 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt og merket med , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s