Det er rart hvor mye mindre man til stadighet bryr seg om

Jeg begynner å bli gammel. Så enkelt er det. Man kan forsåvidt se det, og 40-års krisen river jo fremdeles i kroppen. Dog er det noe som faktisk er mer bekymringsfullt. Det kan være et godt tegn, men jeg tenker nok allikevel at det er et tegn på en langsomt pågående alderdom.

Det dreier seg om hvor lite man egentlig gidder å bry seg med lenger. Rett og slett irritere seg over. Eller engasjere seg i. Glede seg over. Ja, i det hele tatt gidde å ofre noe oppmerksomhet på. Nå kan det jo være at jeg tidligere brydde meg om altfor mye, men allikevel ser jeg faretegnene komme.

La oss ta noen forskjellige emner. Bin Laden eksempelvis. Det er 10 år siden eller noe slikt at den riv ruskende gale eremitten fra en støvete og møkkete liten by i Afghanistan eller et slikt land, faktisk forandre verden. Nå er han tatt av dage. Og det vil sikkert bli spekulert i mange konspirasjonsteorier i årene fremover, om han lever eller går igjen eller i det hele tatt har skylden for noe som helst. Jada, flotte greier tenker jeg litt for kynisk egentlig. Men det er over, – og det for lenge siden. Man skal ikke kimse av det faktum at tårnene i New York forårsaket mye smerte for involverte og etterlatte, men allikevel er Bin Laden for min del historie. Jeg bryr meg ikke lenger om den hårete banditten, eller de 40 røverne hans.

Og for å skifte helt tema. Ståle Solbakken med det fine fornavnet. Skrive avtale med NFF, for så å bli lokket av Køln. Ja, tenker jeg – flotte greier. Skriver du en avtale, så står du ved avtalen. Ferdig med den, etter min mening. At Solbakken i det hele tatt var så dum at han skrev under, er jo ikke godt å forstå. Men når han allikevel har gjort det, og vil bryte den. Vel, så får det svi på pungen. Men det er ikke veldig interessant allikevel. Det føyer seg inn i rekken av dumheter og tulle-ting man strengt tatt ikke burde ofre et sekund på.

Også har vi Japan da. kjempekatastrofe og atomkraftverk i tillegg. Og det viser seg at det slett ikke er bare meg som har glemt dem helt bort. Likegyldighet er det verste som finnes, og man kan lure på hvorfor vi eller jeg faktisk ikke ofrer det store tankene lenger.

Også har vi saken da – ukens store nyhet. Kongen fikk ikke lov å komme å dele ut medaljer til soldatene som vant Krigskorset. Vel, det hele gikk helt av hengslene og forståseg-påere sto frem og mente det hele var en katastrofe. Det var det jo ikke. Det betydde knapt noe i den store sammenheng. At det i det hele tatt ble en sak, er jo underlig. Enhver statsminister burde skjønt at det kunne bli bråk av slikt. Om Siv Jensen hadde sittet som statsminister, er jeg jaggu ikke sikker på de hadde fått medalje i det hele tatt.

Det koker ned til at engasjementet i stor grad er mindre enn før. Man blir ikke like forbannet. Man blir ikke like opprørt. Iallefall ikke av de samme tingene som tidligere, og langt sjeldnere. Man blir forsåvidt oppgitt fremdeles – så gammel er man tross alt ikke :-). Men jeg kjenner jo oftere og oftere at jeg faktisk bare ser, hører og konstaterer at ting har skjedd. Tenker lite over det og fortsetter med det jeg gjør. Og det er ikke ensidig positivt. Det kan nemlig hende at jeg ikke er helt alene om å være slik. Og om det faktisk er tilfellet, så kan man lure på konsekvensene på sikt. Spesielt i Norge hvor vi etterhvert vil flomme over av gamle mennesker. Som erlikegyldige og navlebeskuende i alt og ett. Hvem skal bry seg da ?

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Lier. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s