Aldersutfordret

Det er ikke bare mennesker på gamlehjem, som merker alderen. I en alder av noen få og førti, skal det innrømmes at tankene oftere enn før, streifer innom «begrensninger».

Jeg oppdaget for en tid tilbake at det er utrolig hvor sakte jeg beveger meg på glatte steder. Ikke fordi jeg ramler mer enn før, men fordi jeg lander så klønete. Her snakker vi ikke katteaktige bevegelser eller grasiøse landinder. Mer som en sekk.

image

 

I tillegg kjører jeg som en gammel mann. En kollega av meg sa det ganske så korrekt her om dagen: » kjører du saktere nå, så velter vi!» Dette er jo ikke fordi jeg er redd eller usikker, mer fordi jeg har ikke hastverk. Gjennom de siste 10 årene har jeg lært å være ute i god tid. Legger ofte inn et par punkteringer i tidsplanen, og er alltid alt for tidlig ute. Takket være min meget presise kone.

I tillegg må det nevnes, at jeg med årene merker et mindre energinivå. Man er nok litt roligere. Forhåpentlig fordi man er blitt litt klokere. Men det slått meg at det også kan komme av at man rett og slett ikke er like engasjert som tidligere. Daglig merker jeg det. Det som irriterte meg før, gidder jeg ikke bruke tid på lenger. Andre ting er viktigere nå, enn før.

En kamerat av meg sier også noe klokt: «man skal passe seg for å bli ein sure gammale TOG(må leses på Stavangersk)!»

Jeg merker det faktisk. Gretten, grumpfy, sur, taus eller hva man skal kalle det. Ikke hele tiden, men oftere enn før. Ikke fordi jeg faktisk plages av noe. Men oppfattes nok slik, om jeg ikke gidder like mye pludring som før.

image

Sosiale relasjoner i sin enkleste form, er det vanskeligste. Tørrprat er jeg rett og dårlig på. Og skyr det i større grad enn før. Gode samtaler, gode venner og hyggelig selskap med mennesker man setter pris på, er derimot blitt enda hyggeligere de siste årene.

Jo eldre jeg blir, jo bedre liker jeg vaner. Forutsigbarhet og trygget. Jeg tar heller ikke alle kampene. Faktisk ikke alle de jeg vet jeg vinner heller. Det er behagelig. Det skulle flere prøvd.

Hva prøver man ikke lenger, fordi man føler seg for gammel?

Etterhvert lærer man jo noe. Jeg kommer aldri til å bruke nok tid på ski. Til å bli  så god teknisk som jeg i hodet mitt må være, for å synes det er gøy. Også er hjem rett og slett ikke sikker på at det blir særlig gøy da en gang. På en måte, er dette litt resignasjon. Eller kanskje griller i hodet. Sannsynligvis det siste.

image

Hoppe i strikk? Helt klart! Holde 70 km/timen på racersykkelen nedover Lierbakkene i flott sommervær? Ja uten tvil! Kjøpe hettegenser? Aldri i livet!

Det er jo ikke sikkert, trøster jeg meg selv med – at disse refleksjonene faktisk betyr at jeg nå innser, at jeg faktisk er like gammel som jeg er. Det er mye vrøvl som blir sagt om alder. «man er ikke eldre enn man føler seg», «alder er bare et tall».

Er enig i at man er forskånet om man føler seg som 50år, om man faktisk er 70 år. Det viktigste er vel å iallefall ikke føle seg eldre enn man faktisk er. Jeg tror ofte det finnes gode grunner til at folk på 40ish, plutselig føler blodet bruse nok til at hjernen forbinder dette med å være 20 år igjen. Førti-års krisa er et faktum, det vet jeg alt om. Bedre form, mer aktivt liv, små barn og nye forhold – tror jeg nok legger et ungdommelig slør over hjernebarken. Som gjør at man glemmer de gangene man sklei på isen og slo seg halvt fordervet, fordi man med 40 år gamle kropper, ikke hadde tilstrekkelig mykhet elle bøy i knærne.

Vel, vær forsiktig på glattisen og pass på lårhalsen.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s