Hvorfor liker vi noen?

Hvorfor liker vi noen mennesker bedre enn andre ?

I  «Hver gang vi møtes» slår det meg at Ole Paus er en likandes kar. Det er nesten alle i det programmet. Men Ole er spesiell. Ydmyk, sjenert og tankefull.

Der er ski-VM i skiskyting. Hvorfor synes jeg Ole Einar er mer likandes enn Emil Hegle Svendsen?

Sånn er det jo i livet forøvrig også. Vi har bedre kjemi med noen enn andre. Daglig gjør jeg meg opp meninger om mennesker jeg møter. Uten å kjenne dem. Sånn er det i «Hver gang vi møtes» også. Vi har dannet oss et bilde av mennesker. Marion Ravn og ikke minst Lene Marlin. Som i programmet plutselig fremstår som langt mer likandes og annerledes, enn jeg trodde på forhånd.

image

Og hva er risikoen vi løper, når vi gjør oss opp et feilaktig bilde av mennesker vi møter?

Vi blir fordomsfulle. Vi skygger unna mennesker vi ikke liker. Eller føler oss ukomfortabel. Selv om de kanskje er helt annerledes om vi blir kjent med dem?

Er det ikke rart, hvor usynlige noen mennesker er? De tar ikke plass. Når de ikke er der, savnes de som oftest ikke. De hever aldri stemmen, mener aldri noe utover den alminnelige oppfatningen. Men er hyggelige. Iallefall ikke usympatiske, da de aldri står for noe. Disse er som oftest de vanskeligste å mene noe om. De er usynlige.

Hvorfor er det slik at noen mennesker gir det feil vibrasjoner?

Kan det samme skje når vi møter mennesker, som når vi velger partner? Ifølge Forskning.no skjer dette når vi tar partnervalg:

Både menn og kvinner ønsker dermed en partner med ganske lik personlighet, men det er også en viss forskjell i hvilke trekk vi ser etter.

image

Kvinner vil for eksempel i høyere grad enn menn ha en partner som er pålitelig og sosialt dominerende, ifølge studien.

Ønsket om en pålitelig mann begrunnes med at kvinner legger mer vekt på langvarige forhold hvor partneren investerer både følelser og penger i både henne og barna.

Sosialt dominerende menn oppnår oftere relativt høy status i det sosiale hierarkiet og er dermed bedre forsørgere.

Så hvorfor er det slik at man sier man vil ha en partner som er forskjellig, mens man egentlig vil ha en som er så lik som mulig?

Forskerne mener vi kanskje er litt opphengt i romantiske klisjéer, og at vi tror det ses på som kjedelig å være på utkikk etter noen som er like oss selv.

image

Kan det hende at det samme skjer når vi møter mennesker for første gang, godt blandet med fordommer, oppvekst, lav toleranse og annen trangsynhet? Eller har vi alltid rett når vi velger å ikke like noen? Er de da rett og slett ikke likandes?

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s