Unge Nikodemus

Unge Nikodemus, som bodde sine ungdomsår i den vesle byen Drue. Den unge mannen med bakgrunn fra en bakerfamilie – hvor far i familien var byens eneste baker, med  egen mølle og 6 sorter brød. Mor var konditor av yrke, og var viden kjent for sitt bakverk til festlige anledninger, ja til og med kongen bestilte tidvis store kremkaker fra det vesle bakeriet.

Nikodemus likte å leke i de store mørke skogene – hvor han hadde bygget sitt eget hus i den store eika – 7 meter over skogbunnen lå den godt skjult i omgivelsene, og i den bevarte hans sin livs største hemmelighet.

Hver morgen – Nikodemus fikk aldri anledning til å gå på skolen – tok Nikodemus med seg sekken sin. Den var pakket med et halvt brød, en liten sekk med fersk vann fra brønnen og 2 poteter. Det tok ca 30 minutter til den mørke skoglinjen. Hans eget eiketre, lå ytterligere 500 meter østover – helt nede i fjellskrenten – med utsikt over både Isenkremdalen og Sødre Balkovia, det fremmede landet bak de høye murene.

Akkurat den dagen, hendte det noe helt utenom det vanlig. Da treet endelig var i sikte, bråstoppet Nikodemus. Han visste at han hadde sett noe som ikke pleide å være der. Men nå var det borte. Men han visste at noe var galt. Plutselig så han det igjen. Gjemt bak buskene, vel 100 meter fra hans eget tre. En mann. Og en hest. En ravnsvart glinsende sort hingst uten sal. Mannen var skjult bak buskene. Kun våpenet var synlig.

Magdalena Elisa Charlotte elsket å bake pluttebærmakroner. Søte makroner med fyll og hard salt stekeskorpe, var den – av alle hennes bakverk, som hele landsbyen ville ha. Hver dag var det kø foran det lille bakeriet. Alle beboerne visste at disse små søte bakverkene, inneholdt en hemmelig ingrediens. En som gjorde ethvert selskap til en ekstra hyggelig stund.

Den sorte pilens glinset av fett. Styrefjærene snorrette. Pilspissen glinset  skarpt. Den stramme buestrengen var vokset med talg. Han strammet buen forsiktig, visste at uansett hvor pilen traff, ville den gjøre livstruende skade. Han siktet langs den sorte pilen, fant målet. Så den sorte hårluggen, halsen og overkroppen. Så snart pilen hadde fri bane, ville den ukjente snarere føle pilens hastighet enn å registrere den.

Alfonso kjente på de ru tørre hendene sine. Årevis med mel og bakervarer, hadde satt sine spor. Dette var arbeidshender, som til stadig sprakk smertefullt . Han tenkte på sin kone, på Nikodemus. Og på varselet han hadde mottatt. Fra kongens budbringer. Som han visste ville føre til at livet hans kom til å bli endret. Og ikke til det bedre. Den store deigen luktet surt. Men brødet kom til å bli bra. Han var bekymret for skadedyrene og hvor stor del av melet de hadde tatt. De levde bokstavlig talt på hans kones søte bakverk. De få brødene han fikk solgt hver dag, var langtfra nok til å fø familien. Kongens menn stjal hele overskuddet. Planen hans måtte snart settes i kraft. Og det før kongen fikk viljen sin. Han kikket på den vesle flasken. Den rødlige væsken. Som luktet mandler.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Aktuelt. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s