Rolig sommertur på sykkelen

Uten navn av sundeblogg@yahoo.com på Garmin Connect – Detaljer.

Viking og noe i veggene

For første gang skrikes det faktisk ikke på trenerens avgang i Viking. Og godt er det. De har skiftet nok trenere. De har hatt spillere nok også. Og gjennom årenes løp, har nok ikke prestasjonene stått i stil med forventningene og ikke minst pengebruken. Det er da man begynner å lete etter dette underfundige som sitter i veggene. Hva kan nå dette være ?

Er det gamle-pensjonistene i Viking som styrer ennå ?

Eller er det noe som kan kureres ved å ringe Snåsa-mannen eller andre raringer med underlige og tvilsomme evner ?

Jeg tviler sterkt på at det er andre ting enn kultur, organisering, fremsynthet og profesjonalitet i alle ledd som faktisk mangler.

Dette er det selvfølgelig vanskelig for alle å mene noe om – til og med de som arbeider i Viking hver dag har vanskeligheter med dette. Om de hadde visst årsaken, ville de gjort noe med det. Eller kunne de det ? Jeg er litt i tvil. At Åge Hareide skulle ha alle forutsetninger for å lykkes med dette, er jeg ikke i tvil om. Om det finnes trenere i verden som er bedre, stemmer nok også. Men det kan ikke være slik at man skal finne den rette treneren til det spesifikke laget. Laget skal spille etter trenerens opplegg, inntil man har bevist at det ikke virker. Det jeg er mer i tvil om, er om det finnes et apparat i Viking som er så fremsynte at de faktisk tenker langt nok frem. Ikke bare økonomisk, men allermest sportslig. Om de i tillegg mangler en profesjonell organisasjon som har de rette medarbeiderne på riktig sted-ja, da da blir det i lengden mye tyngre enn nødvendig.

En profesjonell ledelse - det vil si en ledelse som utover å styre pengebruken og investeringene – også ansetter nytt blod med nye tanker, innspill og kompetanse – vil lykkes mye bedre over tid. Hvem har blitt skiftet ut i ledelsen i Viking de siste årene, utenom treneren ? Det er jaggu ikke mange. Og kanskje det er problemet. Kanskje det er disse som “sitter i veggene”. Det er ikke en ukultur – det er bare mennesker som burde blitt erstattet av andre som har større kompetanse på det de skal drive med. Slik er det i den øvrige verden.

Jeg tipper på at Viking neppe blir et storlag de neste 5-8 årene. Hva om det skjer ? Hva ville man gjort om man visste dette på forhånd ? Ville man da tatt grep organisasjonsmessig ? Jeg har stor tro på at dagens ledere i Viking faktisk ville gjort dette. Men om de har evne til å gjøre det, uten å vite det på forhånd. Ja, det er jeg i tvil om.

Lykke til Viking – det trenger dere ut denne sesongen, – så får vi se om Rekdal eller Tørum, ja kanskje til og med Ronny Deila står i Viking-huset om noen år ?

Uteaktiviteter for barn

Publisert første gang 2009 av Sundeblogg 2009

Ferien er her.Tid sammen med barna. Kanskje i nærheten av en skog, en lekeplass. Etter å ha kjøpt inn alskens uteleker, spilt ludo 12 ganger og badet nok til at svømmehuden har tatt plass mellom fingre og tær, vil det komme noen timer allikevel. Noen timer på ettermiddag og kveld. De gylne timene hvor varmen ikke er så intens, hvor man sniker ei lita støttepils og hvor barna begynner å kjede seg. Da har jeg noen gode forslag, som jeg har plukket opp på nettet. Gode gamle ute-leker som jeg selv husker fra jeg var barn – men som de siste 20 årene knapt nok har fått mulighet til å bli brukt.

Alle fugler flyr
- av Ørjan

Utstyr:
Ingen utstyr skrevet inn.

Beskrivelse:
En er leder. De andre gjør som lederen befaler. Når lederen for eksempel sier «Alle duer flyr», flakser alle med armene, vingene. Men dersom lederen sier noe som ikke stemmer, for eksempel «Alle fisker flyr», skal alle holde armene, vingene, helt i ro. Den som rører, seg er ute. En variasjon er at den som rører seg, blir leder. La elevene komme med forslag til variasjoner i leken slik at de kan drive leken videre på sin egen måte.

Bli kjent!
- av Viljar Aasan

Utstyr:
En eller flere erteposer.

Beskrivelse:
Gruppa står i ring. En starter med erteposen. Vedkommende sier en sann og en usann ting. Eks. “Jeg heter Nils og er datteren til Kongen”. Deretter kaster han erteposen videre til en annen i gruppa som gjør det samme. Etter hvert som erteposen går rundt i gruppa gjør lederen bevegelser som alle i gruppa skal gjøre. Når alle har presentert seg starter man på nytt, men nå skal man i tillegg si navnet til den man kaster erteposen til.
Variasjoner: Flere erteposer i omløp. Flere oppgaver.

Boksen går
- av Tore Olsen

Utstyr:
En boks (eller lignende)

Beskrivelse:
En elev “står” ved en blikkboks med hendene foran øynene og teller til 100 mens de andre barna gjemmer seg.
Når han ser en annen, f.eks. Lars, må han skynde seg tilbake til boksen, sette foten på den og rope “Lars på boks!” Han er dermed tatt. Greier Lars å komme før den som står til boksen, sparker han boksen lengst mulig vekk. Alle som gjemmer seg kan snike seg fram, sparke boksen og rope “boksen går!” De som er fanget får da muligheten til å gjemme seg på nytt mens eleven henter boksen tilbake på plass. Leken går sin gang til alle er tatt. Den første som tas skal stå neste gang.

Dansk stikkball
- av Andreas de Brito Jonassen

Utstyr:
En ball.

Beskrivelse:
Først deles det opp en bane som spillet skal foregå innenfor. Det kan være med så mange man vil i dansk stikkball.
Reglene er som så: Først er det en som starter med ballen. Han/hun skal nå prøve å kaste ballen på de andre spillerne. Hvis ballen treffer deg å går i bakken er du død, men hvis ballen treffer deg og du tar imot ballen er du ikke skutt og hvis ballen går i bakken før den treffer deg er du ikke død. Når du dør setter du deg på sidelinjen. når du blir skutt må du huske hvem som skjøt deg. Det er p.g.a at hvis den som skjøt deg blir skutt er du fri og kan spille igjen. Når du får tak i ballen kan du gå 3 skritt før du må skyte etter noen. Vinneren er den som til slutt har klart å skyte alle uten å bli skutt selv.

Ekornsisten
- av Tore Olsen

Utstyr:
Ingenting

Beskrivelse:
Ekornsisten lekes i et skogholt med trær som “friplasser”. Et barn har sisten og skal prøve å ta de andre mens de beveger seg mellom trærne. Når noen kommer bort til treet ditt, må du vike plass og løpe til et annet tre før du blir tatt. Du kan rope “bort!” for å få den som står ved treet du ønsker å stå ved, til å fjerne seg. Den som blir tatt får sisten. Aktiviteten økes nå det er færre friplasser enn barn og barna må klatre opp i treet for å være fri.

Fuglehandleren
- av Ørjan

Utstyr:
Ingen utstyr skrevet inn.

Beskrivelse:
Tegn en strek midt på lekeområdet. På begge sider av streken, ikke langt fra den, tegnes en sirkel, et reir. En elev skal være fuglehandler og en kunde. De andre går og stiller seg på midtstreken, og fuglehandleren hvisker et fuglenavn til hver av dem. Så kommer kunden til fuglehandleren for å handle. Han spør etter en spesiell fugl, for eksempel en spurv. Den som er spurv, begynner da å løpe til et av reirene. Kunden prøver å ta på spurven. Klarer han det før spurven når fram til reiret, blir spurven ny kunde, og kunden stiller seg på streken og får et fuglenavn.
Hvis spurven kommer seg velberget til reiret, får den et nytt navn og går tilbake til streken. Den samme kunden handler en gang til og spør etter en ny fugl. Elevene kan komme med andre forslag til avslutning slik at de kan drive leken videre på sin egen måte.

Her kan du finne flere

Og her

Og her om du har fra 3. til 7.klassinger

Tekno-trening

Det er på tide å blogge litt igjen. Dagene nå på våren og forsommeren går mye til avslutninger på skole, Sfo, jobb og forberedelse til ferie. Og sykling. Jeg har begynt en ny æra når det gjelder trening – som i hovedsak består i en økt mengde av dippedutter for å lage en så vitenskapelig trening som mulig.

Nå er det Endomondo for alle penga ! Måling via GPS av avstand, fart, høyde, rute med godt tilbehør av musikk, puls og et mobil-batteri som langtifra tåler alt det som kreves. Ny dippedutt er også på vei – Garmin Edge 705 – overraskelses-pakke fra den andre voksne parten i huset som også må tenke sykkel av og til(heldig som er så godt gift jeg !)

Det er rart – når teknologien tar over, er det nesten ikke mulig å sykle uten at alt virker. For de som har lyst til å se nærmere på Endomondo – her er noen gode tips:

Link: www.endomondo.com

Hensikten er å skaffe seg en android-telefon eller til nøds en Iphone.  Jeg kjøpte en Samsung Galaxy SII.

 Laste ned en gratis APP til telefonen. Denne finner selv GPS-signaler når du er utendørs – måler i første omgang fart, tid, lengde på sykkelturen(eller joggeturen, kajakk-turen – ja, alt du måtte ønske av trim-aktiviteter) – når du skrur av lastes målingen direkte til din side på Endomondo.com og du kan gå inn å se kartmessig(også satelittbilder) hvor turen har gått, høydemeter mv. Om du investerer i et pulsbelte med bluetooth, ja så får du målt pulsen i tillegg – alt fraktes direkte til nettet og kan deles på facebook og andre medier.

Om du i tillegg frakter ned PRO-versjonen – kan du konkurrere med deg selv, andre brukere, frakte ned løyper fra nettet(som du har laget selv – eller løypa til Montebello-rittet i Drammen – ja, alt hva hjertet begjærer). Du kan til og med få en kadensmåler på sykkelen – alt via bluetooth.

Hensikten er selvfølgelig å teste begge systemer. Jeg tipper jeg til syvende og sist går for Garmin som er både vanntett, har langt bedre batteri-kapasitet og gir minst like gode målinger.

Turen idag har gått til Kruttjern – et lite vann i Finnemarka – mye oppoverbakke, som toppes med en like lang rask tur nedover. En sauemor fikk unngjelde i de siste nedoverbakkene – traff den stakkars sauen i bakparten, den gikk i knestående og jeg gikk ikke over sykkel-styret. I 50 km/timen hadde det ikke vært greit. Flott tur via Åmodtveien, snudde igjen for å få nedoverbakke – langs baneveien og enda en stigning i Eggebakkene. Flott tur med gode intervaller og flott trening. Rakk de siste regndråpene før sykkelen ble parkert og sola kom fram.

 

DRILLO FREM TIL 100-ÅRSDAGEN !

Herlig !

Når blir Drillo landslagssjef  frem til han fyller 100 år !

Nei, det blir vel ikke det. Men det blir iallefall ikke Solbakken. Og takk og lov for det. Han hadde blitt en super trener. Uansett hvor han kommer. Men han bryter avtaler. Og det kunne han like godt gjort når han hadde begynt sitt virke i landslaget. Jada, det er lov – slik er det i arbeidslivet. Kommer et bedre tilbud, er det egentlig lov å prioritere penger fremfor avtaler. Men på landslaget, tviler jeg på at slikt blir tilgitt. Kan han komme tilbake til landslaget senere ? Jeg tviler. Så dum er ikke Solbakken.

Spørsmål nå er jo hvem som kommer. Svaret er vel egentlig lett. Hvorfor bytte ut Drillo før den intelligente mannen selv skjønner at nok er nok ? Og hvem vil erstatte ham utenom Solbakken ? Og hvem vil og samtidig har vett nok til å skjønne at de ikke kan konkurrere med Drillo ? Svaret kan være ganske nedstemmende. Ganske mange mangler såpass selvinnsikt at de faktisk tror de har en trylle-formel som kan overgå Drillos resultater. Jeg tviler på at det faktisk finnes noen i Norge som kan gjøre dette. Og det finnes iallefall ingen som gjør det med en annen fotball-filosofi en den Drillo har.

Dette betyr jo at vi er totalt fortapt med andre enn Drillo ?

Nei, det gjør ikke det. Men da må vi akseptere å tape i 3-5 år, før vi igjen vinner noenting som helst. Og vi kommer aldri til å akseptere det. Ikke etter Drillo, er jeg redd.

Kjære NFF: Ikke kom med en nødløsning nå. For all del tenk utover Norges grenser !

Det er rart hvor mye mindre man til stadighet bryr seg om

Jeg begynner å bli gammel. Så enkelt er det. Man kan forsåvidt se det, og 40-års krisen river jo fremdeles i kroppen. Dog er det noe som faktisk er mer bekymringsfullt. Det kan være et godt tegn, men jeg tenker nok allikevel at det er et tegn på en langsomt pågående alderdom.

Det dreier seg om hvor lite man egentlig gidder å bry seg med lenger. Rett og slett irritere seg over. Eller engasjere seg i. Glede seg over. Ja, i det hele tatt gidde å ofre noe oppmerksomhet på. Nå kan det jo være at jeg tidligere brydde meg om altfor mye, men allikevel ser jeg faretegnene komme.

La oss ta noen forskjellige emner. Bin Laden eksempelvis. Det er 10 år siden eller noe slikt at den riv ruskende gale eremitten fra en støvete og møkkete liten by i Afghanistan eller et slikt land, faktisk forandre verden. Nå er han tatt av dage. Og det vil sikkert bli spekulert i mange konspirasjonsteorier i årene fremover, om han lever eller går igjen eller i det hele tatt har skylden for noe som helst. Jada, flotte greier tenker jeg litt for kynisk egentlig. Men det er over, – og det for lenge siden. Man skal ikke kimse av det faktum at tårnene i New York forårsaket mye smerte for involverte og etterlatte, men allikevel er Bin Laden for min del historie. Jeg bryr meg ikke lenger om den hårete banditten, eller de 40 røverne hans.

Og for å skifte helt tema. Ståle Solbakken med det fine fornavnet. Skrive avtale med NFF, for så å bli lokket av Køln. Ja, tenker jeg – flotte greier. Skriver du en avtale, så står du ved avtalen. Ferdig med den, etter min mening. At Solbakken i det hele tatt var så dum at han skrev under, er jo ikke godt å forstå. Men når han allikevel har gjort det, og vil bryte den. Vel, så får det svi på pungen. Men det er ikke veldig interessant allikevel. Det føyer seg inn i rekken av dumheter og tulle-ting man strengt tatt ikke burde ofre et sekund på.

Også har vi Japan da. kjempekatastrofe og atomkraftverk i tillegg. Og det viser seg at det slett ikke er bare meg som har glemt dem helt bort. Likegyldighet er det verste som finnes, og man kan lure på hvorfor vi eller jeg faktisk ikke ofrer det store tankene lenger.

Også har vi saken da – ukens store nyhet. Kongen fikk ikke lov å komme å dele ut medaljer til soldatene som vant Krigskorset. Vel, det hele gikk helt av hengslene og forståseg-påere sto frem og mente det hele var en katastrofe. Det var det jo ikke. Det betydde knapt noe i den store sammenheng. At det i det hele tatt ble en sak, er jo underlig. Enhver statsminister burde skjønt at det kunne bli bråk av slikt. Om Siv Jensen hadde sittet som statsminister, er jeg jaggu ikke sikker på de hadde fått medalje i det hele tatt.

Det koker ned til at engasjementet i stor grad er mindre enn før. Man blir ikke like forbannet. Man blir ikke like opprørt. Iallefall ikke av de samme tingene som tidligere, og langt sjeldnere. Man blir forsåvidt oppgitt fremdeles – så gammel er man tross alt ikke . Men jeg kjenner jo oftere og oftere at jeg faktisk bare ser, hører og konstaterer at ting har skjedd. Tenker lite over det og fortsetter med det jeg gjør. Og det er ikke ensidig positivt. Det kan nemlig hende at jeg ikke er helt alene om å være slik. Og om det faktisk er tilfellet, så kan man lure på konsekvensene på sikt. Spesielt i Norge hvor vi etterhvert vil flomme over av gamle mennesker. Som erlikegyldige og navlebeskuende i alt og ett. Hvem skal bry seg da ?

Buddha og hemmelige agenter

I bilen hjem fra en svært hyggelig familiær gebursdag, sa plutselig den hemmelige sju-årige agenten i huset følgende:

” Buddha gjorde mange gode ting ! “

Det ble fort klart at Buddha var temaet på skolen – om en ung prins som regjerte i India i gamle dager. Og som gjorde mange gode ting, var snill og helt sikkert sjef i India.

Ja, faren måtte jo hjem da – finne litt ut om denne Buddha, – som det må innrømmes kan sammenblandes med Allah eller andre med fremmede navn. Vel, her er historien slik den fremstår på Wikipedia:

Siddharta Gautama(trolig 563–483 f.Kr.) var en indisk prins som regnes som stifteren av buddhismen. Siddharta Gautama fikk ærestittelen Buddha, som på sanskrit betyr «den oppvåknede», fordi han ifølge buddhismen på et tidspunkt innså hvordan alt henger sammen og fant en metode for å kunne gjøre slutt på lidelsen i tilværelsen og oppnå nirvana .

Siddharta Gautama var sønn av kong Suddhodana i Sakya-ættens hovedstad Kapilavastu (i Nepal-distriktet Kapilvastu), på grensen mellom det nåværende Nepal og den indiske provinsen Bihar. Som ung levde han et bekymringsløst liv i luksus. En plutselig erkjennelse av sykdom, alderdom og død fremkalte en åndelig krise. Det fikk ham til å dra bort og søke etter svar på åndelige spørsmål. Han utøvde lenge en streng askese, men ble skuffet over dette også. Han satte seg så i meditasjon under et fikentre ved det nåværende Bodh Gaya i Bihar, og opplevde samme natt det avgjørende gjennombrudd, «oppvåkningen». Etter dette fikk han ærestittelen Buddha, det vil si «den oppvåknede», og vandret rundt og spredte sin innsikt og kunnskap i 45 år. Han grunnla en forening, sangha, med disipler, bhikku. Folk fra alle sosiale lag kom for å høre ham. Da han døde i en alder av åtti år, var han blitt kjent og ansett. Klostersamfunnene han grunnla er i dag blant verdens eldste organisasjoner.

Siddharta Gautama regnes i dag for å ha vært en faktisk historisk person. Det oppstod likevel tidlig en mengde legender og bemerkelsesverdige fortellinger om Buddhas liv. Det fortelles for eksempel om hans nedstigning fra Tushita-himmelen, om omstendighetene rundt hans fødsel og ellers mye fra både hans barndom og voksne liv.

Buddha blir av sine tilhengere, og av hele den eldste tradisjonen, ikke betraktet som en gud, men som et enestående vesen som ved egen kraft nådde frem til innsikt. Buddha betyr den oppvåknede.

Historien fortsetter..den hemmelige agenten på Meren

Her på Meren finnes det en hemmelig agent. En agent som ferdes blandt Bakugan-leker, som har personlig kjennskap til Ben-10 og som er litt mørke-redd når han skal legge seg, men som ferdes i svarteste natta når han vet at klokka er over leggetid. Han kan plages av vonde bein, spesielt etter 6-7 timers konstant løping. Også det gjør seg som oftest gjeldende når kveldsroen senker seg i huset. I tillegg til å være en agent, har han den siste tiden vært opptatt av kjærlighet. Han har nå opparbeidet 2 eks-kjærester, og det er ganske imponerende med tanke på at 7-års dagen ble feiret allerede i februar 2011. Han ønsker nok en agent-kjæreste, uten helt å vite hva det innebærer. For å være sammen med jenter, kan nok sammenlignes med å byllepest. Å leke med dem, kan nok aksepteres i mangel av gutte-kamerater. Jeg tenker nok at den tiden kommer tidsnok.

Utviklingen til den hemmelige agenten på Meren, er spennende. Spesielt for oss som har muligheten til å følge ham daglig. Et paradoks vil nok mange i familien kalle ham, da han kan gå fra å være en uhyre aktiv agent til en sofa-liggende DS-spillende avslapnings-gris iløpet av minutter. Nå er endelig våren kommet, og det blir mer og mer tydelig at energien øker, etterhvert som dagene blir lengre og varmen stiger. Trampolinen er kommet opp, sykkelen er tatt ut, all-idrett og svømming står på det ukentlige familie-programmet, i tillegg til skole og lekser. Og han fikser det meste. Foreldrene priser seg lykkelig for at alt er som det skal være.

Vi opplever daglig en ung distrè agent, som helt sikkert har altfor mange oppdrag samtidig i sin hemmelige agentverden. Dette gir seg ofte utslag i bortglemte leker, spillepenner, glemt skolesekk eller luer,votter,jakker og saker ting som bare blir borte. Og de finnes ikke igjen. Om de ligger aldri så midt på bordet eller gulvet, er de rett og slett umulig å få øye på. Å lete, glemme og ikke være oppmerksom på – er en av tingene som ofte kjennetegner hemmelige agenter. Det står det nemlig om i agentboken. Som selvfølgelig bare hemmelige agenter har lov å lese.

Historien om denne hemmelige agenten, som av naturlige årsaker ikke skal navngis, blir for oss som til daglig lever i denne agent-verdenen – mer og mer spennende. Her om dagen kom uttrykket: ” Du pappa, du er en ordentlig chicken, seriøst asså”"!. Hverken orden “Chicken” eller “seriøst” er helt forstått enda, men det brukes veldig ofte. Iallefall det siste. Annenhver setning utdypes med ” seriøst asså”..på godt Liersk.

På spørsmål om han visste hva chicken betydde, ble det tydelig at det ikke var helt avklart ennå. Det var nok allikevel et uttrykk han helt klart hadde plassert i kategorien “går an”, uten at det var fare for kjeft.

Egentlig er det ikke store kampene som kjempes om dagen. Det er ofte slik at dagen er for kort om kvelden. Og natten for kort om morgenen. Ritualer er et must i så tilfelle. Man kødder ikke til faste ritualer når det gjelder hemmelige agenter. Hver morgen må skje på samme måte. Mor står opp først, deretter vekkes agenten med omtanke og kjærlighet(og det kan kun agent-mødre gjøre). Deretter tusler agenten inn på et varm badegulv, hvor det kvelden i forveien er gjort klar en feltseng av håndklær som fungerer både som madrass og pute. Som dyne kommer mors morgenkåpe i fleece. Deretter skal det soves ytterligere 10 minutter, mens mor dusjer og agentens far endelig gjør inntreden på badet. Deretter må alle søvnige agenter tas i med silkehansker, om man da ikke ønsker agenter som kan sammenlignes med djevelens avkom. Far bør kjappest mulig tusle seg ut av badet, slik at agenten kan bli pleiet “blid”, ren og tannpusset før han igjen kan ferdes blandt andre mennesker. Endelig nede i første etasje, er det dog den vanlig blide agenten som igjen møter verden. Slike ritualer tøyser man ikke med. Det samme gjelder legge-ritualer, spiseritualer(de er noe tøffere å få helt kontroll på). Ja, agentens liv er faste ritualer, noe som også er med på å gjøre ham til den agenten han er blitt. Stolte foreldre kan melde at det er meget fornøyd med utviklingen så langt.

Endelig kom raceren ut

Racer-sykkelen har debutert for første gang iår. 7,5 kilo med superstiv ramme, nye pedaler og godt rengjort og innsmurt sykkelglede i skjønn harmoni med tørr asfalt. Riktignok dekket med vel mye grus og møkk fra vinterens herjinger, men likefullt en glede. 13 grader pluss, lett kledd i sykkelbukse, nye carbonsåle-sko fra Shimano og windbreaker. Bedre blir det ikke !

3,5 mil med godt driv og snittpuls på 76% av max, 2 bakkeintervaller på 4 minutter hver – max puls 94% av max. Snittfart på 29 km/timen og ingen uhell. Riktignok en lyd jeg ikke likte, men som garantert er borte imorgen. Hjulene måtte av, rengjøres og smøres opp i lagrene – så imorgen er nok ulyden borte.

Målet for de kommende ukene, er å sykle så mye som mulig. Leie en grei sykkel på turen til Kreta og få lagt inn noen gode turer uten langbukse i flott sommervær med ei pils eller 2 i belønning for vel utført økt. Lokale greske sykkelutleie-selskaper er faktisk ikke verst. Allikevel står det skrevet at det kan være hensiktsmessig å ta med sko, egne pedaler og en umbrakonøkkel eller 2. Jeg tenker å gjøre så. Det vil være muligheter iløpet av ei kort uke å få noen turer.

Sykkelsesongen utendørs har startet. Planene er store og vide, men skal allikevel fokusere på mer lett mengde-trening denne våren enn hva som ble tilfellet ifjor. Det er like viktig å trene mye lett, som mye tungt. Styrketråkk må også til, samt 1 intervall-runde pr. uke i tillegg til langturen på lørdag eller søndag. Målet er å være på sykkelen i 6-9 timer pr. uke. Det blir vanskelig å se hvordan det skal la seg gjøre, men målet står ved lag.

Sykling til jobben er også mulig nå. Jeg tenker å sykle de få kilometerene som lar seg gjennomføre daglig. Rundt 1,5 mil totalt daglig som jobbsykling – blir fort noen mil iløpet av året.

Raceren er nå klar for morgendagen. Det er rart hvor mye tyngre det egentlig er å bruke raceren. Man mangler jente-klingen. Framme er det kun 2 klinger, og det er store. Store bratte og lange oppoverbakker, blir derfor tyngre når man mangler den ekstra nedgiringen. Men at det er god trening, kan ingen komme fra.

Endelig vår-sykling

Endelig kom våren til Lier. Ut med sykkelen. I sørpe og snøsmelt, men med asfalt under dekka, ble turen fantastisk. En liten tur, som bare utvidet og utvidet seg – 3,8 mil i rolig tempo. Småbommet på valg av sokker, trodde det var ull, og det finner du fort ut at det ikke er. Selv med Neopren over sykkelskoa, kom kulden snikende inn – med hvitfrosne tær som det tar noen timer å tine opp.

Det var tungt – kjempetungt ! Jeg er i dårligere form enn jeg trodde. Eller så vil hodet sykle mye fortere enn pusten og musklene tillater. Jeg tipper på form-svikt. Nå er 2 dager på rad gjennomført – første dagen med veldig høy energi, dagen idag i et roligere tempo.

Snittpuls på 75% av maks – 4 bakke-intervaller a 1 minutt, gav maxpuls på 95%. Jeg gleder meg til det har gått noen uker og formen begynner å ta seg opp. Nå nærmer det seg også jobb-sykling. Jeg tenker å få til dette på daglig basis, og lurer på om jeg ikke kan avlegge noen mil daglig – til og fra jobb. Det vil på sikt legge ytterligere formstigninger til programmet.

Håper nå bare på sol, sol og atter sol.

Hundetrim med sykkel

Hjemmelaget Springer til bikkja !

Jeg har irritert meg litt hvor lang tid det etterhvert tar å trimme bikkja – få ut litt energi. Den blir sliten av å gå tur også, men innimellom må vi trimme litt. Ergo ny idè – Home-Made Springer.

Den er langtifra så bra som en ordentlig Springer – se bildet:

Denne kunne jeg jo kjøpt, men i mangelen på denne – var det å ta turen ned i lykkeboden. Håndtaket vi bruker for å lære den hemmelige agenten å sykle, samt et styre-stem gjorde nytten:

Og det fungerer aldeles utmerket. Egentlig på mange måter bedre. Her er hunden lengre borte fra både kjede og spiler, det er ikke mulig at den kommer inni-mellom. Dog var det med en viss spenning om hunden ville bli med. Den er like redd sykkelen som den er støvsugeren – men det gikk veldig bra. Og man skal sykle litt, for å få den opp i fart – hunden altså. 5-6 ganger rundt Meren-ringen, så er mye gjort. Den blir ikke trøtt, det skal mer til – men den får luftet både vett og eier på en bedre måte enn å gå tur i timesvis.

Kanskje det er mulig på sikt og ha ham med i ringen rundt Baneveien – vi får se med tiden. Fornøyd, men ekstremt møkkete bikkje er prisen. Og det er det verdt.

Å fly propellfly

Tur til Førde i ren opplærings-stil. Kurs for rådgivere innen salg.

Dagen startet grytidlig, på vei til Gardermoen må man være ute før hønsa står opp, – nettopp for å ikke tilbringe et unødvendig sekund i bilkø. Jeg var på motorveien ved Liertoppen 06.05. Og trur du ikke det var kø ? Jo, det var det. Allikevel kommer man til Gardermoen på et tidspunkt, som vanlig altfor tidlig ute. Etter 6 kilometer trasking på Gardermoen, til utgang 9 – var det endelig tid for avgang. Utgang 9 er definitivt den mest bortgjemte gaten som finnes på Gardermoen. Her går nemlig alle som skal til de mest ødeliggende flyplassene i Norge. Til Volda. Eller til Førde. Med Widerøe. Propell-fly.
Dagen var strålende værmessig. Idag har det nok vært sol i hele Norge, og da er det å fly et bittelitte, - 12 passasjerer, ei flyvertinne og 2 piloters stort propell-fly – egentlig ganske greit. Det hele starter jo litt dårlig – men her legges skylden på SAS, som er eieren av Widerøe. Det er nemlig slik at om du er en Frequent Flyer – at du kan velge mellom 5 billettalternativer for å komme inn i flyet(om du ikke har sjekket inn):  

- Eurobonus-kort til SAS

- Fingeravtrykk

- Mobiltelefonbilett

- Boardingkort

- Flybillett

Jeg møtte jo da opp vel forberedt. Først Bonuskortet: neida, det var ikke en slik kort-automat i avgangshall nr. 9. Så fingeren(jeg hadde med meg alle 10 fingrene): Virker ikke dessverre(det var skikkelig rart, sa innsjekkingsdama). Deretter mobiltelefonen som du legger oppå en scanner som lese av et slags mønster. “denne har aldri virket”, sa dama. Deretter sto det igjen boarding kort – og det hadde jo ikke jeg. Flybillett har jeg ikke brukt siden forrige århundre, noe som jo slett ikke er nødvendig når man allerede har 3 andre innsjekkingsalternativer. Vel, kom jeg på flyet ? Ja, jeg sa hva jeg het og uten noen mer spørsmål ” Værsågod og ha en god tur “.

What ??? I mitt stille indre, trakk jeg pusten rolig – tok med meg aviser og tuslet rolig ut i bussen. Flotte greier

Propellfly gjør at du mister hørselen etter de første 3 minuttene etter avgang. Du hører ingen verdens ting. Men det er ganske koselig. Flyet er så lite at om det flyr ei måke forbi, merker du det i hele flykroppen.

Servering med ei bitte-lita tralle full av peanøtter. Man fikk jo også servering som seg hør og bør – en ørliten mørk sjokolade, med mer papir enn sjokolade. Men koselig var det. Det rareste er jo egentlig at flyet langtifra går så høyt som vanlige fly gjør. Det suser liksom over fjelltoppene, nær nok til at man kan se hvilket kjønn elg og hare har, og det  med god margin. Visste du at det fremdeles finnes mye snø i Norge? Om alt den snøen smelter, er jeg egentlig ikke redd for vannmagasinene til kraftverkene i Norge.

Men det var egentlig Widerøe som var temaet. Jeg tenkte jo jeg skulle være lur. Sitte ved nødutgangen. God benplass i et ellers svært lite fly. Ulempen er jo at dette er et propell-fly. Og da sitter man ca. 20 centimeter fra en propell som hviner og uler så aldeles ufattelig.  Man hører ikke noe og det er ikke en rytmisk jevn og søvndyssende lyd du hører. Det høres egentlig ut som om motoren kan falle av hvert øyeblikk. Besynderlig nok blir man vant til dette også, det tror jeg kommer at det er tilstrekkelig mange andre ting å forholde seg også.  Noe inni hodet mitt forteller meg at dette må være det nærmeste man kommer en nær-døden opplevelse. Allikevel kan man lese i  bladet i flyet. Det bladet som følger med hvert eneste fly, uansett flyselskap. Nemlig at Widerøe har de tryggeste flytypene i verden. Og det kan jeg forestille meg. Flyet snur, krenger og vipper avgårde i solbrisen med den største letthet. Når det lander, så blir det litt som å hoppe ned på rullebanen. Ingenting glir liksom slik de voksne flyene gjør. Men Widerøe leverer. Det er minst mulig tørrprat med sikkerhetsseler, eller flyturen, eller været i Oslo og Førde. Kapteinen opplyser om at han ønsker en god tur og velkommer tilbake og ferdig med det. De er høflige, greie og det hele bærer litt preg av syden. Spesielt når man blir hentet av en buss for å bli fraktet til den fjerneste avkroken av flyplassen, – der de stakkars propellflyene har fått plass. Liksom bortgjemt og ute av syne slik at ingen skal få se at vi faktisk har slike fly. Men det er hyggelig. Sett i forhold til Norwegian, flyr jeg Widerøe any day !  

Også har vi jo det faktum at du skal sette deg, reise deg, komme deg inn og ut av flyet. Og det er myyyye lettere. Inn og ut iløpet av rundt 3 minutter. Flyplassen i Førde er et eventyr. Det er ikke engang en kiosk. Det er en automat. Som ikke gir vekslepenger og hvor alt koster summer som 21,-, 17,- eller 12,-. Og så selges det utelukkende junk-food. Avgangshallen er rundt 10×8 meter og det er inkludert sikkerhetskontrollen som er minst like streng som Gardermoen. I avgangshallen var det meg og 5 andre personer. 4 sikkerhetsvakter og ei vaskehjelp. 4 plastbokser måtte jeg bruke. Ei til frakken, ei til jakken, ei til veska og en til pc. Jada, dette tar tid kan du tro.

“Om jeg har noe flytende i bagasjen ?”

- “nei, det har jeg ikke”

Allikevel måtte kjerringa fortelle meg at hun nok måtte sjekke bagasjen allikevel. Ok, tenkte jeg – hvorfor spørre meg først da ? Ser jeg ut som en som lyver. Eller som et medlem av Osama`s gjeng(som i tillegg hadde valgt Førde flyplass som hovedmål i Norge ???)?.

- ” Dette er vanlig prosedyre, vet du – det er noe vi pålagt å gjøre”, sier kjerringa.

“hm”, er min kommentar.

Det gjør ikke det hele mindre irriterende for min del.

Vel, nå er reisingen over for min del. Og det er like greit. Jeg har vært i Stavanger, Bergen, Førde, Molde, Ålesund, Førde, Valdres, Hadeland, Gol, Elverum og en rekke andre plasser som det ikke er verdt å nevne engang. Hvilket sted kan anbefales ?

Den fineste plassen er definitivt Ålesund. Den verste er faktisk Molde. Ikke fordi Molde er et direkte dårlig sted, mer fordi det er så mye mindre enn jeg hadde trodd. Nå er det tilbake til jevne arbeidstider, og mer ordnede forhold. Men spennende har det vært.

Sykkel-tid

Det nærmer seg ute-sykling med stormskritt. “Lykkeboden”(sykkelboden) er gjort klar, piggdekk er tatt av, alt er rengjort og smurt opp atter en gang. Raceren er tatt av rulla innendørs, satt opp med heftig nytt utstyr, og gjort klar for de tørre fine veien og de mange pluss-gradene som før eller siden må komme.

Det kribler allerede i nye sykkelsko, utstyr, klær og drikke-flasker. Måtte våren vise seg å være nådig rent værmessig. Jeg er klar for regn, sludd, sol og vind – i det hele tatt har forberedelsene til ute-sykling aldri vært bedre. Når man er så hektet som meg, skifter man ofte dekk noen ganger, bare for å ta tiden på hvor kort tid man egentlig kan skifte et dekk på. Jada, forstå det den som vil.

Hvor mange mil skal man egentlig sykle utendørs iløpet av en sesong ? Så mye som man får lov og tid til, tenker nå jeg. Kanskje det vil være mulig å kombinere jobb og sykling fremover – gleder meg til å se muligheten for det. Fuji-syklene er helt ferdige til bruk – hybriden er også satt opp, men nytt hjulsett, dekk og bremser. Hybriden er nå blitt en modifisert blanding mellom racer og terreng. Den er superlett som terreng, nesten 8 kilo, og den er jaggu ikke verst vektmessig som racer heller. Allikevel er den ikke dempet, hvilket gjør det hele litt gammeldags. Allikevel er det syklet noen hundre mil på denne, og det skal den også brukes til denne sesongen. Årets mål er helt klart å fullføre 2 ritt. I tillegg må jeg få til etpar – i min målestokk – gigant-turer. Jeg tenker Lier til Gol ville vært flott. 20-25 mil på sykkel bør være et mål denne sesongen.

Begge syklene er satt opp med nye pedaler, hvilket også medfører nye karbonsko til raceren.

Også det herligste pedaler til terrengsykkelen noen kan tenke seg:

Jeg tror nok de fleste som sykler, er utstyrs-freaker på sin hals. Utstyr er viktig – iallefall slik at dårlig utstyr faktisk er verre enn ingen utstyr i det hele tatt. Pedaler er ikke et must – man skal sykle mye før man aner forskjellene på mange av dem. Allikevel er det nettopp denne ustyrs-saken som er litt av opplevelsen. Å hente pakken på posten er jo nesten like moro som selve syklinga.

Det som blir spennende nå, er formen. Jeg vet den er langt dårligere enn den var på slutten av året ifjor. Jeg har ikke trent nok, vekten har økt og i det hele tatt. Allikevel vet jeg jo at dette kun er et spørsmål om trening. Jeg kommer fort tilbake, og året som sådan må nok inneholde en bedre blanding av lettere trening og større mengde, enn hva som ble tilfellet ifjor. Det ble rett og slett for mye hard-trening. Det har man ikke godt av, og man stagnerer faktisk form-messig om man overdriver.

Hvor god skal formen egentlig bli ?

Jeg har ikke noe godt svar på det. Jeg sykler for å oppnå en god form. Men allikevel sykler jeg mest fordi det er gøy. Vi får se hva sesongen bringer – flere rundt meg starter nå med sykkel – og det blir spennende å se om vi kan få til til sam-sykling. Mer moro og sosialt.

Ha en flott sykkel-sesong !

Kan vi nå begrave Frp ?

Å vegre seg mot skandaler, kan vise seg å bli Siw Jensens bane ?

Jeg kan se det for meg. At meningsmålingene i 2009 var så gode, at Fremskrittspartiets ledelse nesten ikke trodde sine egne øyne. Alt pekte oppover ! Litt synd at man aldri har Stortingsvalg, når vi er på topp…tenkte kanskje Siv Jensen ?

Vel, midt oppi dette dukker det altså opp informasjon om at en tillitsvalgt leder i partiet faktisk burde blitt meldt til politiet. For å ha misbrukt en mindreårig. Siv forteller at de gav råd om at gutten faktisk burde kontakte politiet. De hadde ikke en slik rett. Eller plikt. Eller hva det var Siv gjemte seg bak.

Uavhengig av at Siv Jensen faktisk ikke meldte dette til politiet på vegne av gutten, tok hun heller ikke affære i forhold til egne tillitsvalgte ledere. Ei heller ville hun informere andre om dette. Heller tie det ihjel. Og 2 år etter, gjør hun jammen meg det samme. Hun tier. Denne gang blir hun avslørt. Avkledd. Og tatt på fersk gjerning. Det er kanskje ikke rart om man lurer på om hun faktisk også løy i Søviknes-saken.

Det som er mer interessant, er jo om hun representerer et parti, hvor tettheten av løse kanoner, er langt over gjennomsnittet for norske politiske partier ?

Etter min mening, er det neppe noen tvil om akkurat dette. Uten å henge ut Fremskritt-partiets velgere.

Allikevel skal man vel allikevel dvele litt over det faktum at Siv faktisk kan bli statsminister ?

Tenk på saken noen minutter. Kan vi ta sjansen på at Siv, eller forsåvidt partiet,  faktisk skal få sjansen til å styre landet ?

Vi ville ikke når de hadde Carl I Hagen. Vi ville det heller  ikke ved første gangs mulighet for Siv. Og jeg håper inderlig vi egentlig aldri vil. Jeg gnir meg i hendene og tenker “hva var det jeg sa !”. Men jeg sier det ikke ! ..iallefall ikke muntlig.

Den etiske og moralske standarden som deler av partiledelsen i denne saken har utvist, bør det settes store spørsmålstegn ved. At det nå blir bevist at de har løyet taler for seg. At de i tillegg ikke har gjort noe for offeret i denne saken – og dermed bidratt til at mannen kunne fortsette sine overgrep, er en langt viktigere dimensjon. Nå skal saken opp i retten. Det kommer en dom. Saken er tragisk, for mange parter. Men den er ikke tragisk for ledelsen i Frp eller partiet. Utgangen av saken for Siv og gjengen vil være fullt fortjent, forhåpentligvis med det resultat at meningsmålingene stuper og Siv Jensen forlater politikken.

Monstermaster i Hardanger eller kjernekraftverk i Oslo ?

Hvordan ville det vært om Lier E-verk ikke var et energi-verk ?

Tenk om det hadde vært et atomkraftverk ? Og i tillegg et atomkraftverk med problemer ? Som det i Japan ?

Hva skulle vi da gjort ?

Jeg leser daglig side opp og side ned i avisene om nedsmelting, om fordampning av sjøvann i 2600 graders varme. En fordampning som avgir strålefare. En fordampning som stiger opp i luften og blåser både hit og dit etter vindens uforutsigbare lune. I Lier blåser det ofte fra alle kanter, iallefall gjør det sånn på Meren. Om Lier e-verk nå hadde problemer, kunne vi satset på at det blåste mot havet. Sannsynligheten for det er jo liten, nå det faktisk kan blåse alle andre veier med like stor sannsynlighet.

Stråleskader gir seg ofte utslag i kvalme. Senvirkningene er utvikling av krefttyper og verre ting. Hva skulle vi gjort ? Flyttet ? Hvor skulle vi flytte hen ? Hva med bolig, eiendom, skole, barnehage, jobb og inntekter ? Det er ikke godt å si hva man kunne gjort ? Ville de fleste av oss valgt å ta flyet til et annet land ? Eller til Nord-Norge ? Hvor ville det vært sikrest å reise hen ? Og hva skulle vi så gjort i Nord-Norge – mens vi ventet på at strålefaren skulle gi seg ? Hva om det hele tar 60-100 år før området igjen er beboelig for mennesker ?

Japan har et kjempeproblem. Det landet i verden som har størst gjeld i forhold til brutto-nasjonalprodukt. Iallefall nesten. De har flere tiår foran seg med oppbygning av land og infrastruktur. I tillegg vet de ikke hvor mange mennesker som blir rammet av en eventuell strålefare. Ennå vet vi ikke alt. Vi kan bare forestille oss hva vi selv måtte gjøre. For i stråle-regnet kunne vi ikke tilbrakt tiden. All regn som kommer ned er faktisk radioaktiv. Hva om selve atomkjernen åpenbares fullstendig ? Hvilke skader som da kan skje, strides jo de lærde om. At det er farlig, er vel helt sikkert. Kan hende vi overdriver faren ? Jeg tror neppe det. Avisene ønsker store overskrifter, de krisemaksimerer for å selge aviser. Men hva om de ikke gjorde det, og menneskene gir rundt og fikk kreft. Intetanende om konsekvensene. Det ville neppe vært en bedre løsning.

Skal vi så skaffe oss kjernekraft basert på uran i Norge ?

Jeg tviler jo på at noen politikere er dumme nok til å bringe det på banen de neste årene. Katastrofen i Japan setter nok en effektiv stopper for slike spekulasjoner. Vi må nok opp med flere master i Hardanger, om vi skal unngå kjernekraftverk. Jeg tenker vel at heller ei mast og 20 ekstra, enn et lite kjernekraftverk. Iallefall tenker jeg det i disse dager.

Våren kommer snart

Det er ganske rart hvordan vinteren setter begrensninger for så mye rart. Trening blandt annet. Man legger på seg. Sene vinterkvelder innbyr til peis, god mat og ei pils i ny og ne. Joda, har jo prøvd skiene. Gått masse på ski iår faktisk, men det blir liksom ikke blodsmak ut av det. Og kan neppe legges i kategorien trening, om du går så dårligt på ski som jeg gjør.

Nå er sykkelboden(lykkeboden som den kalles her i huset) ryddet – alt utstyr er gjort klart – syklene er klare – alle sykkelblader og sider på nettet er sjekket opptil flere ganger. Jeg mangler lite utenom en fancy ny demper og litt annet små-snacks. Jeg er klar som et egg. Måtte det bare krype litt over til pluss-grader, så kan det hende jeg er på sykkelen igjen. Det har vært lite innendørs-sykling. Mest joggings og tur med hunden. Det har vært trening, men slett ikke på de nivåene jeg hadde ambisjoner om. Allikevel er gløden tilstede. Fikk jo forsøkt et lenge etterlengtet forsøk på svømming idag. Å herremin for en kjedelig sport ! Hver gang du treffer kanten i enden av bassenget, skjer det jo absolutt ingenting annet en en haug med vann – atter en gang. 10 ganger frem og tilbake i rimelig speed i Drammens-badet. Jada, jeg merker det – men jeg er nærmere å dø av kjedsomhet enn drukning. Og folk svømmer og svømmer. 10 ganger er ingenting – vi var der 2 timer og en og samme person svømte jamt hele tiden. Men man kunne se at det var kjedelig. Helt klart.

Hva er så ambisjonene ? Jeg har plass på Grenserittet iår. Jeg har store planer om å sykle rittene i Drammen – spesielt terrengrittene. Men vi får nå se. Da skal formen opp på et jamt høyt nivå, før jeg stiller. Det er lite hensiktsmessig å sykle for turens del. Det må være mulig å slå noen

Men det blir deilig med vår, hage, sykling og no snow ! I år har det gått over alle bredder. Når akkurat våren sniker seg innover Meren, er det bare et skremmeskudd. Det snør like forbanna dagen etter. Og den er ikke ferdig måket nei !

Jeg startet ambisiøst med mål om å holde hundegård, gangsti i hagen og det meste ryddet for snø iår. Det er god trim og jeg bruker manuell spade-kraft. Men nå har jeg gitt opp. Det slutter egentlig aldri. Takras ned på gangstien i hagen er spesielt stilig. En hardpakken dunder-snø som du bør ha dynamitt for å flytte. Jeg gidder rett og slett ikke og innser at våren vil nok knekke dritten etterhvert.

Neste år ønsker jeg en snøfri vinter !

Det nærmer seg Syden – og forhåpentligvis sol. Sykkelsjappa med de feteste syklene er sjekket ut – jeg har fått innvilget en daglig dose inspirasjon på sykkelen og ser jo for meg en kjapp 2-timers med øl som belønning når turen er over. Da kan livet neppe blir særlig bedre. Vi får se hvordan det hele ender

Vinter og ski 2011

Så kom perioden da far og sønn faktisk la ut på en egen ekspedisjon – på skitur  !

Etter først å passert “verdens lengste tunnel”, Spiralen i Drammen – en spiral gjennomboret i fjell fra nederst til øverst i Drammen, til Spiraltoppen – sto vi endelig godt parkert med bilen og klar for første “far og sønn”-skitur ever.

Tunnellen opp til Spiralen

 Forbausende godt forberedt, til å være alene uten super-Mamma som er  den vanlige planleggeren i familien. Ryggsekk med Ris-lunch, pølser i termos, kaffe m/kopp på termos, sjokolade, 2 forskjellige drikkeflasker til den hemmelige agenten(du vet aldri om smaken kan ha forandret seg iløpet av natten), sitteunderlag, ekstra votter, skismurning(turen var nok ikke mange kilometer, men den varte tross alt over 1 hel klokketime, gav oss nok den opplevelsen av at vi kunne overleve de fleste hindringene denne skogen og ikke minst denne snøen kunne påføre oss.

300 meters krampa

Velsmurte med blått, og ørlite glider på de smørefrie agentskiene – så gikk turen forbausende bra. Riktignok kom jo krampa, etter rundt 400 meter. Men god motivasjon på forhånd, med utsikt til wienerpølse og picnic i skogen, tror jeg veide tyngst i det bakkene møtte oss på rekke og rad.

Spiralen, Drammen

 Det var nemlig bare oss. Helt alene. 9 mennesker talte agenten totalt og det var inkludert noen han var sikker på hadde blitt talt opp flere ganger.  Et flott vær, faktisk litt sol idet turen var over. Vi frøys ørlite i skogen – spesielt fordi det går så seint, svette var vi ikke da vi satt oss ned.

Skiløyper Spiralen

Allikevel har turen vært en opplevelse. Vi så harespor(som ble til kanin på veien hjem), vi så kanskje rådyr-spor og det kan hende vi så bjørnespor!!!, men det var langt bort(heldigvis). Vi fant også ut at pappaen er best oppover, og agenten best nedover. Og det kan faktisk stemme.

Etter 3-4 dager i Hemsedal på slalomski, er nedover-egenskapene til sju-åringen også blitt vesentlig mye bedre. Opplevelsen var jo på ingen måte heidundrande, men sønnen fant enkelte punkter i opplevelsen “Ski-tur”, som det kan være greit å lokke med neste gang vi skal ut. Spesielt seansen med å lage “sitteplass”, gjøre redet klart liksom – det var store greier. Neste gang  blir det å ta med spade, kanskje et litt større sitteunderlag og varmere tøy.

En opplevelse som jeg også gleder meg – spesielt når tiden kommer da vi faktisk også skal gå litt på ski også

Hemsedal 2011

 

Hele familien har iår overgått seg selv når det gjelder ski-gleder. Hemsedal og slalom på lånt utstyr, var såpass suksess, at nytt utstyr nå er i boks – med støvler, staver, bindinger og carving-style as long as you can see ! På ein måte ! Hemsedal var suksess ! Spesielt for agenten. Som med egen skilærer noen timer, fort knakk slalomkoden. Det å stoppe er det største problemet, svinge nesten like vanskelig. I starten med faren halsende etter i vilt tempo nedover, livredd for at 7-åringen raser inn i heiskø og oppstablede dyre slalomski. Men det gikk fort – ufattelig fort ! Når en kul liten svenske med langt hår og sagge-bukser, plutselig sa “sving”, ble det jaggu fort sving på sy-sakene. Agenten svingte som han aldri før hadde gjort, han behersket og kjørte som en mester iløpet av noen timer. Til og med snike i køen, behersket han utrolig fort !

Hemsedal 2011

Hemsedal er et fantastisk ski-sted, med lånt hytte fra Kiwi – type ski-in og ski-ut – var det meste nesten for enkelt. Kort vei til absolutt alt. Flotte løyper, flott sted og fryktelig dyrt. Man blåser fort 2-3000,- for 2-3 dagers pass i heisene. Kveldskjøring kommer i tillegg. Leie av utstyr blir for 1000-1500,-. Men masse mennesker og verdt pengene var det absolutt. Til neste år stiller vi i eget utstyr.

Egen ski-instruktør fra Sverige

Vinteren har bragt glede også til andre familie-medlemmer. Daglige turer på Meren er ekstra spennende når det er snø og ikke minst mørkt. Figo Vinteren 2011:

Figo 12 måneder - februar 2011

Figo er med på kvelds-økten

Køer !

Norges mest frustrerende vei er garantert motorveien fra Lier til Oslo. Kø, kø og atter kø. Idag valgte jeg jo den dårligste dagen i året å kjøre innover mot Oslo på. Faktisk på vei helt til Kongsvinger. Rundt 15-16 mil totalt. God motorvei, 100-km sone store deler av veien – iallefall til Kløfta som er rundt 7-8 mil av den totale strekningen. Man skulle tro dette gikk som smurt.

Ja, jeg vet det er kø. Østlandet er en eneste stor kø ! Allikevel valgte det idag å komme snø. Massevis av snø. Som må brøytes, flyttes og stables i hauger og lass rundt omkring. Og da går det enda seinere. 2 timer fra Lier til Asker. 4 timer totalt fra Lier til Kongsvinger.

Det å stå i kø er blitt endel av kulturen. Det står jo minst 500.000 biler hver eneste morgen på vei inn mot Oslo. Alle kommer for sent til jobben – nesten uavhengig av hvordan man reiser. Om man da ikke står opp før hønene, og er på motorveien rundt kl. 06.00. Og for å unngå dævelskapen, kjøre hjem etter køen er noenlunde ferdig – sånn litt over kl. 17.00.

2 felts motorvei hver vei. 2 felt på 500.000 biler ????

Jeg vet jo ikke om tallet stemmer, men halvparten av Norges befolkning bor jo på Østlandet, så det skulle ikke forundre meg. Dette er ikke på noen måte et vitenskapelig innlegg, snarere et utbrudd av frustrasjon over at vi kan tillate at det faktisk er slik.

Vi kan ikke bygge den helsikens hovedstaden en gang til, men det er klart vi kan gjøre noe for å bedre trafikk-situasjonen. Ja, det er frivillig å jobbe i Oslo, men det er ikke diskujonenen på denne bloggen akkurat nå .

Har man mellom 1-15 milliarder stående på bok – så lag 6-10 felts motorvei !  Mer biler inn til sentrum, helt til ikke en eneste kjeft lenger kan puste pågrunn av all eksosen. Så kanskje flytter alle bedriftene ut på landet. Dette er like sannsynlig som om alle skulle begynne å ta tog. For det brukes ikke mer tog enn det passasjerene faktisk etterspør. Det er ikke fullt på togene inn til Oslo. Selv om NSB noen ganger er litt seint ute, og en den berømte kjøreledningen har løsnet eller lokføreren syk, er det liten grunn til å tvile på at du slipper å stå i kø ! Og at du kommer fram mye oftere til riktig og kortere tid, enn å kjøre bil – er garantert et faktum.

Man kunne jo også satt opp busser. Forby hele bilkjøringen for alle som ikke har barn som skal på SFO, skole, barnehage eller de som må kjøre gamle og syke. Resten av gjengen får lov å kjøre bilen ned til ei svær tom i Drammen(ta Drammen Kai hvor det er fullt av biler allikevel), sette den fra seg og sette seg på en buss. Reis inn rundt 200 om gangen i en buss – da blir det slutt på køen ! Kanskje det kunne fungert – spesielt om man ikke tenker mer på andre konsekvenser av slike vedtak og om bussen og parkeringen er gratis. You never know, før du prøver !

Også for all del … en siste frustrasjon :

Jeg talte alle bomstasjonene jeg kjørte gjennom idag. Man merker det egentlig ikke. Alle er på kamera og svisj !! før du vet ordet av det er regningen på vei til postkassen din. 9 bomstasjoner kjørte jeg gjennom. Uten å ane hva det koster, men mellom 10 og 30 kroner pr. gang er det mulig å anta. 15 mil og 9 bomstasjoner ???

Hvorfor i all verden skal det være slik NÅR:

1. Veistandarden er dårlig
2. Veien er for smal i forhold til antall biler
3. Det går altfor tregt
4. Prisen står ikke i stil i forhold til forventningene

Hvem i all verden ville betalt for å kjøre den veien, om man ikke måtte ?

Mitt tips: IKKE EN KJEFT !!

Lier februar 2011

15 centimeter snø i løpet av natten. Den vinteren jeg trodde var på hell, og en vår jeg formelig lukter – er nå en sagablott igjen. Vinteren er kommet, for 28 gang denne vinteren. Dog skal det sies at vinteren er vakker, når all snøen er ferdig måket og det er mulig å fote seg avgårde på normalt vis, bilen starter og alt er vel, – ja, da er det slett ikke verst. Temperaturen idag er rundt -1 grad – det blir skikarusell i kveld og forhåpentlig ikke mere snø. Her er noen øyeblikksbilder fra Meren i Lier siste uken:

Utepeis og hundegård i hagen - februar 2011

 

Meren februar 2011

Figo - 1 år gammel i januar 2011

Sjefen på gården - 7år i februar 2011

Elgmøte på joggetur - februar 2011

God trim i snø-måking også

Slow – blogging

Det begynner å bli lenge mellom hver blogg, åpenbart fordi det er vinter,snø og så mye annet å ta seg til. Bloggingen står ikke øverst på listen lenger, men bloggen skal nok fortsette, når endelig inspirasjon og lyst plutselig en vakker dag kommer tilbake.

For de som har interesse av bloggen, skal det vites at jeg innen kort tid nok vil ta affære og mene noe om saker og ting. Sykling og trim har vært mye i fokus for meg de siste månedene – det er det forsåvidt ennå, men litt mer slow enn det bør være. Jeg måker riktignok snø en time til dagen, flytter snøen fra ett sted til et annet – heldigvis har vi hund, og den må også ha luft, ellers har det vært lite inspirasjon til å flytte sykkelen ut i snøværet og minusgradene. Men jeg forsøker jo å ødelegge kroppen så godt det er mulig, med alskens tilstelninger, god mat og drikke.

Vel, det er snart over – en ørliten slankekur og en spenning venter jo om formen faktisk er blitt så mye dårligere som jeg tror. Racer-sykkelen står på rulla – med nye pedaler, nypusset og klar og formelig bare roper idet jeg passerer treningsrommet, – som nå har blitt riktig så velutstyr. Vi snakker tredemølle, sykkel, ergometersykkel, vekter og diverse andre trenings-dippedutter(mest egnet for å være i enerom med – som eksempelvis strikker ??!! og treningsball). Det er ikke helt meg, og ikke fikser jeg det heller – teknisk er det vanskelig å få det til, og pent ser det ikke heller ut.

Jeg bedriver mye av dagene med å ferdes midt i mellom mye rart jobbmessig – hverdagen er annerledes – jeg har langt mindre å gjøre, og kjeder meg ørlite – såpass skal være sikkert. Ellers er påsken nå bestilt – en tur til de greske øyer – planen er nå å fikse en sykkel der nede – må vel kunne gå an, slik at ettermiddager kan tilbringes i helsens tegn. Om det er lov, så rent familiemessig, må vel undersøkes godt på forhånd, men det kan tenkes

Ha en flott vinter !

2010 in review

The stats helper monkeys at WordPress.com mulled over how this blog did in 2010, and here’s a high level summary of its overall blog health:

The Blog-Health-o-Meter™ reads Wow.

Crunchy numbers

The Louvre Museum has 8.5 million visitors per year. This blog was viewed about 140,000 times in 2010. If it were an exhibit at The Louvre Museum, it would take 6 days for that many people to see it.

In 2010, there were 167 new posts, growing the total archive of this blog to 857 posts. There were 355 pictures uploaded, taking up a total of 80mb. That’s about 7 pictures per week.

The busiest day of the year was June 16th with 824 views. The most popular post that day was Historical track of Chess.

Where did they come from?

The top referring sites in 2010 were vg.no, dt.no, bloggurat.net, facebook.com, and twitter.com.

Some visitors came searching, mostly for chess, wallpaper 3d, giant skeleton, iglo, and tigon.

Attractions in 2010

These are the posts and pages that got the most views in 2010.

1

Historical track of Chess October 2009
1 comment

2

Albinisme May 2009

3

Gamle fotball helter November 2009

4

Forslag til uteaktiviteter for barn July 2009

Et nytt treningsår

Det nærmer seg starten på en ny trenings-sesong. Sykling skal stå i fokus også iår, dog kombinert med både jogging, et forsøk på å få til en fast sak på svømming og vedhogst. Å felle trær med manuell vanlig sak i nysnø, har vist seg å være bedre trening enn man skulle tro. Samtidig som man faktisk gjør noe fornuftig. I julen har det vært dårlig, riktignok har det vært en time og litt til daglig med høy puls og tre-felling, samt turer med hunden – men ikke slik trening jeg er vant til. Det er for kaldt for utesykling, og rulla i 2.etasje har fått stå i fred i hele vinter. Det er tungt å komme igang innendørs.

I året som kommer er planen 6-8 timer pr. uke – intervall, styrketrening og mengde. Masse mengdetrening hvor 80% av treningen foregår på sykkel med puls under 80% av max. I tillegg skal det kjøres intervaller, og styrketråkk. Det er helt klart at det prioriteres å sykle utendørs. Kuldegrader gjør også at du forbrenner mer fett, og at man herdes er jo helt klart.

Utstyret er godt vedlikehold hele vinteren – litt småsnacksy utstyr er kommet inn i sykkelboden – så alt er klart. Jeg setter grensen for -6 grader – kaldere enn dette, tror jeg neppe jeg orker utendørs.

Ha et godt treningsår !

Kjære Julenissen

Kjære Julenissen !

Her kommer et lite jule-sukk iår igjen. For det ørtende året på rad, får du iår en siste sjanse til å bygge opp tilliten du har mistet hos meg. Jeg begynner å tvile på om du finnes lenger. Nå har jeg levd i flere å i god tro på at du rett og slett ikke fikk brevene mine, og trøstet meg med at Internett ikke fantes på Nordpolen. Men ifølge Nasa, er tilgangen så absolutt tilstede også oppe i det kalde nord.

Derfor, kjære Nisse – kommer årets julegave-liste på denne bloggen. Og jeg forutsetter at du i tillegg retter opp de siste årenes manglende hengivenhet i forhold til gave-utdelingen. Jeg har snille barn, snill kone og gode venner. Ønsker meg kanskje litt fred på jorden og hellig jul og sånt, men i god fråtse-kultur, – er det dog etpar småting du kanskje kan kaste oppi sleden til Rudolf, på din vei til Meren:

1. Fox Støtdemper til Terrengsykkelen

2. Sidi Diablo Sko

3. Bare fine veier å sykle på

4. En sommer som varer fra midten av februar til slutten av november 2011

Vel, det var vel i det store og hele småtingene. Om jeg så skulle være så frempå – det er jo avhengig av hvor snill akkurat du, kjære Nisse – føler deg iår, eller hvor dårlig samvittighet du har har for alle de årene du ikke har vært helt tilstede slik jeg hadde forventet – å foreslå at du også tar med deg noen småting tilbake til Nordpolen. De tingene kan du, – om du har bruk for dem, gjerne gjøre med som du vil. Om du velger å ikke gjøre noe med disse, blir jeg ikke fornærmet om du rett og slett bare plasserer dem på et fjernt kaldt og guffent sted på Nordpolen. Her er det jeg kunne tenkt meg at du tok med deg(ps. Jeg ofrer gjerne skoa, om du synes det blir mye:

Årets feteste sykkellykt

900 Lumen skal lyse mellom 60-70 meter. Det skal bli artig å se om sykling i mørket nå lar seg gjøre ! Denne er kjøpt på Halling Sport, som forøvrig har mye kjekt du kan ha sammen med sykkelen din. Løp og kjøp !

Magicshine MJ-808 (Magic Shine 900, “DX-lykta”) har allerede blitt en favoritt i sykkelmilljøet og utfordrer de kjente og etablerte merkene med kraftig lysstyrke, god spredning og et robust design. Det er en liten og lett LED-lykt som kan brukes til både langrenn, sykling og løping.

12. februar 2009: Terrengsykkel presenterer sin test av Magicshine MJ-808 (900), konklusjonen er at lykten matcher Lupine Tesla og gir like godt lys for 1/3 av prisen!

Egenskaper

• LED hodelykt / sykkellykt, totalvekt 320 gram
• Lithium Ion-batteri, 4 celler, 8.2V, vekt 215 gram inkludert veske/kabel
• Ladetid 3,5 timer
• Lysstyrke 900 lumens (max), 270 lumens (min) + blinkende modus
• Varighet 3 timer på max, ca 10 timer på min.
• Grønt lys i av/på-knapp skifter til rødt ved lav batteristyrke
• Tilnærmet vanntett, IP65, se video der lykten senkes i vann her
• Lyshus i anodisert aluminium

Skal du klinke til med en som er enda bedre:

Funderinger om blogging

Den 1. mars 2009 skrev jeg mitt første blogg-innlegg. Siden den gang har jo aktiviteten og interessen variert i intensitet. Totalt 240.000 har klikket seg inn og lest et eller annet innlegg på bloggen. Nå har jo WordPress blitt såpass proffe i sine statistikker, at man kan finne ut mye rart.

Totalt sett er Forsiden den som er funnet flest ganger – totalt over 30.000 ganger. Innlegget Historical track of chess er blitt lest av 15.750 mennesker. Innlegget om “Steinaldermennesker spiste ikke dinosaur”, er klikket på over 10.000 ganger. Dette er rimelig utrolig, spør du meg. Men det er ganske vanskelig å finne ut hvilke innlegg som gir flest lesere. Og det betyr endel, spesielt om man ønsker å ta seg betalt for å blogge.

Jeg gidder ikke så mye lenger. Innlegg om trening og sykling – fenger opptil 6.600 lesere hver eneste måned. Og det er jo helt utrolig at går an. Tenk om jeg virkelig gikk inn for å skrive om sykkel, da kan man bare tenke seg.

Vel, spørsmålet dukker jo opp igjen ! Hvorfor i all verden gidde å blogge. Svaret er ikke så annerledes enn det var i begynnelsen. Jeg liker å skrive. Men jeg er dårlig til å finne en nisje. Det er lite som er så altoppslukende at man bare kan interesse seg for en eneste ting. Jeg har nesten sluttet med å refse. Og jeg vokter meg vel for å uttale meg for mye om ting jeg ikke vet så mye om. Allikevel må bloggen opprettholdes. Målene ble satt ved 10.000 lesere. Så 100.000 lesere. Nå tenker jeg 500.000 lesere. Vi får se hvor lenge man gidder.

I tillegg er det jo spennende å samtidig blogge som anonym. Man inviteres til å mene,skrive og ytre om ganske mange saker – spesielt i dagsaviser og nettsteder. Problemet er jo at altfor mange mener så mye, uten å måtte stå ved det. Det er ikke noe å holde på med i lengden. Skal man mene noe, så må det skje i full offentlighet.

Vel, bloggen lever fremdeles – vi får se hvor lenge det blir.